Hvor er dere, korvennene mine? Der ja, på Fb, på zoom, på mail, og noen har hatt tid til en skogstur med sukk og lengsler etter den gode gamle tiden. Tiden da vi hadde seminarer, opptredener, øvelse både en og to ganger i uken. Tiden med korøl på nærmeste bar en gang i måneden. Den gang da vi pleide å le og synge tett i tett, klemme både når vi kom og gikk, planlegge Hellastur for å feire vårt 150 års jubileum. Dette var året vi virkelig skulle klemme til og avslutte med en storstilt konsert i Oslo Rådhus med Åse Kleveland som konferansier. Salen skulle fylles med venner og offentlige, for ikke å snakke om de spesielt inviterte beboerne fra Oslos mange sykehjem.
Jeg logger meg på Zoom etter å ha tatt noen triller og hyl som skulle være en slags oppvarming. Jeg kjenner at jeg har lite lyst til å trykke på linken men jeg gjør det pliktskyldig. Og der sitter dirigent Marianne med headset og smil mens hun strever med teknikken og beklager at forrige øvelse ikke ble tatt opp. Hun skulle sendt opptaket på mail, men så ladet telefonen seg ut. Og så var det dette med passordene, uff, litt vanskelig ja. Men smilet er der. Jeg sveiper over skjermen og der sitter både Torill (ikke video for hun synes hun ser så grusom ut på skjerm men hun stiller), jeg ser taket hjemme hos Anna og en liten sveip av hår og arm når hun styrer litt med dingsene. Wenche ser ut som hun trives, ingen ting å si på humøret der. Ganske hyggelig i stuen hennes ser jeg. Jeg stiller inn bildet slik at de ikke ser at jeg samtidig drikker litt kaffe. Ok, nå er det øvelse og halvparten av 2. sopranen er på plass. Vi bruker å være 13. Alle stiller inn på mute mens Marianne begynner å synge igjennom stemmene våre på de viktigste sangene. Det er meningen at vi skal synge med så jeg rører litt på leppene. Jeg har ikke klart å motivere meg for hjemmeøvelser, det har vært så strevsomt og skummelt i en tid med pandemi. Jeg har vært mye redd og full av bekymring.
Jeg smugdrikker kaffe og tenker at dette er så utrolig lite kult. Mens Marianne synger begynner en varme å spre seg i kroppen sammen med lengsel, og plutselig føler jeg meg som et barn som får nattasangen sunget med varme og klemmer før natten begynner. Så husket jeg hvorfor jeg gjør dette, og hvor mye jeg savner koret mitt, jentene der, og all gleden sangen gir meg.
Alt skal bli bra skriver barna mens de tegner en regnbue. Det skal bli bra. Oslo damekor skal ha en strålende jubileumskonsert i Oslo rådhus 3. desember. Vi skal synge Ola Gjeilo´s verk Mounth after mounth, skrevet til vårt kor og vår store feiring av 150 år. Vi skal glede gamle og pleietrengende slik formålet med koret i sin tid ble vedtatt. Først må jeg bare komme meg igjennom innstuderingen av Gud signe vårt dyre fedreland. For vi skal synge på 17. mai! Ved krigsseilermonumentet på Bygdøy skal vi stå, med god avstand og med høytid, tidlig om morgenen, og synge Lat folket som brøder saman bu.
Det lengter jeg etter. Det skal bli bra.
Tekstskriver: Hilde Marie Rekstad
