Hun er en strålende og kunnskapsrik inspirator. En god leder og pedagog. En dame med både glimt i øynene og bein i nesa. Som hører alle nyanser og som ikke gir seg før vi leverer.

Jeg er spent på hvem Marianne er, den unge dirigenten og musikeren som er musikalsk ansvarlig for Oslo damekor. Jeg vet hvem hun er som dirigent. Nå vil jeg vite hvem dirigenten vår er som menneske. Jeg ønsker meg den store historien, om hennes valg og betraktninger som har ført henne hit.

Prøvesang i Vålerenga kirke
Første gang jeg møtte Marianne var jeg helt uten sangerfaring. Jeg møtte for prøvesang i Vålerenga kirke, hjemmet til ett av hennes andre kor. Det var forsommer, året 2019. Den gangen kom hun målrettet og i farta, før hun tok meg med inn i kirkerommet og satte seg ved pianoet. I samme øyeblikk som hun slo de første notene, så hun opp på meg med det største smilet jeg hadde fått på lenge. Det høye tempoet på vei inn i kirken var strøket vekk på et øyeblikk. Hun sang noen toner, smilte på nytt, og ba meg gjenta med henne. Tilstedeværelse og varme blikk som nesten gnistret, blandet med en trillende latter, er fortsatt Marianne. Det var en nesten besynderlig opplevelse, en helt vanlig ettermiddag i en tom kirke. Hennes store stemme fylte kirkerommet da hun sang. For en stemme! Stemmen hennes straff meg langt ut over den musikalske prestasjonen. Allikevel føltes det lett å synge med. Tryggheten i møtet, med den lille og den store stemmen, var det som preget meg mest da jeg gikk.

Nå, 1 ½ år og mange øvelser senere, møtes vi igjen på tomannshånd. Hun kommer gående ut av bussen der vi skal møtes på Vålerenga denne gangen også. Nå med munnbind og et mye lavere tempo. Det er lørdag formiddag. Hun hadde spurt om vi kunne møtes ti eller elleve, jeg spurte om tolv gikk greit? Klokka er tolv presis. Hun bærer på noen poser med gaver, de har hun allerede handlet.

Sang fra arbeidsrommet på Lørenskog
Vi setter oss ved det høye bordet, vendt rett ut mot Strømsveien på Galgen. Som mellom gamle venner løper samtalen uavbrutt av sted fra før vi setter oss. Korona- hva skjer nå! Hva har jeg gjort med livet mitt? Jeg valgte musikken! Blandet med latter forteller Marianne om den kaotiske opplevelsen det var da Norge stengte ned i mars. Om to kunstnerliv som skulle leves på 90 m2 der hjemme på Lørenskog. Hvor to jobber skulle organiseres og utøves, sammen med nye oppgaver som foreldre for de to døtrene på 7 og 4 1/2 år. Hvor usikkerheten slo ned. Det har vært krevende, sier Marianne. Installert på Marcus’ arbeidsrom har hun styrt teknikken, koplet seg på Zoom, og samtidig spilt på det elektriske orgelet. Hun har sunget hele kvelder med, eller rettere sagt, for korene sine. Før korøvelsene på Zoom har hun måttet øve selv også. Det har ikke vært en vanlig arbeidsmengde, forteller Marianne. Ekteskap, små barn og to utøvende musikere er en egen øvelse under epidemien. Marianne fortsetter. Jeg er så utrolig takknemlig for jobbene mine; at jeg har jobb og har hatt det hele tiden. Servitøren kommer til bordet. Han flytter på telefonen som ligger mellom oss for å fjerne menyen. Vi bryter ut i latter, han tok på telefonen! Marianne finner frem antibacen fra veska, jeg henter en serviett. Så vanskelig livet har blitt. Nå tar vi en antibac i stedet for en tyggis, ler Marianne. Jeg har blitt helt avhengig!

Hørelære?
Marcus er kantor i Oslo domkirke og mer til. Marianne er dirigent for tre kor, i tillegg til å lede babysangen i Fjellhamar kirke. Oslo damekor har vært med henne lengst. Hun og Marcus traff hverandre under studietiden ved Norges musikkhøyskole. Begge studerte kirkemusikk, men valgte hver sin retning etter det. Hun valgte dirigering og hørelære. Hørelære, utbryter jeg, som ikke visste at det var et eget emne. Som kormedlem har jeg lagt merke til at hun kjenner stemmene våre enkeltvis, selv om hun nesten utelukkende har hørt oss synge sammen som kor. Hørselen kan trenes, forklarer Marianne. Det er en viktig del av korfaget å kunne høre. På hver øvelse, øver du på å kunne høre. Jeg ber dere lytte.

Jo, jeg kjenner at det skjer noe nesten fysisk, et sted mellom øret og hjernen, når jeg lytter under øvelsen. Stemmen min justerer seg automatisk mot de andre stemmene jeg hører. Ikke det at jeg sang surt før jeg hørte, men justeringen som kommer automatisk ved å lytte, gjør at stemmen glir inn i den store kor-stemmen. Jeg skulle akkurat til å be om en mer dyptgående forklaring, da servitøren kommer tilbake med lunsj og kaffe. Kanskje like greit. Det er Marianne som menneske jeg først og fremst vil bli kjent med nå.

Korsang er å prestere sammen
Marianne har uten tvil vært blant de som har måtte omstille seg mye under koronaepidemien. Det slår meg hvor utrolig støttende og tålmodig hun har vært. Korister har uteblitt fra zoom. Vi har uteblitt fra øvelser når de endelig kom i gang. Fellesskapet i Oslo damekor er en sterk drivkraft bak virksomheten. Zoom, avstand og en og annen karantene gjorde rekkene slanke. En del var redde. Noen følte et stress som satte seg i kroppen og sangen ville ikke ut. Marianne holdt koken. Like entusiastisk. Like støttende. Det virket som hun hadde fått opplæring i dette, hvilket var umulig. Jeg er et følelsesmenneske, sier Marianne. Jeg vet jo hvordan det er, fortsetter hun. Når det setter seg i kroppen. Har du det ikke bra så påvirker det stemmen og sangen. Jeg beundrer de som orket Zoom! De som ikke orket, måtte få lov til å slippe. Det var ikke et musikalsk høydepunkt, helt klart. Men det var godt å møtes. Kroppen er sangerens instrument. Korsang er å prestere sammen. Medlemmene i Oslo damekor er ikke solister, men sammen skaper vi en klang som kan gi stor musikk. Vi løfter oss sammen, sier Marianne med den vante, rause gløden i både blikket og stemmen. Jeg er så glad for å få jobbe med mennesker! Jeg skyter inn spørsmålet om verden går glipp av en stor soliststemme? Marianne ler, synes du? Tusen takk! Hun ler høyt og fritt igjen. Vil du høre hvorfor det ble kor, og ikke en solistkarriere? Hele historien? Veldig gjerne, sier jeg.

En barnefamilie kan ikke ha to organister
Ved Musikkhøyskolen valgte hun bachelor i kirkemusikk. På denne tiden var det dette som gav mest opplæring i korledelse. Menighetsbakgrunnen fra Indremisjonen på Nordmøre gjorde at hun trivdes med kirkemusikken. Hun kunne absolutt ha valgt den retningen også sier hun. Marianne har jobbet med korarbeid i Skårer kirke i Lørenskog. I en periode ledet hun også Gamle Aker kirkekor hvor hennes lærer Olaf Buverud tidligere var kantor. Her var det tunge og solide tradisjoner som var lærerikt å få ta del i, sier Marianne. Men så var det Marcus; Marcus André Berg som hun hadde truffet på Musikkhøyskolen. Allerede før valg av master var tanken på familieplanlegging der, på vei et sted opp mot bevisstheten. En barnefamilie kan ikke ha to organister, forteller hun. Kalenderen vil ikke kunne gå opp hvis begge skal jobbe på samme tider. Nei, det var ikke et offer, så absolutt ikke! Samtalen behøvde de ikke en gang å ta. Det var ikke Mariannes lidenskap å bli organist, men det var det for Marcus. Fortsatt ganske nygift, i midten av 20-årene og gravid med første barn, valgte hun bort arbeid i kirke. Hun satset på korledelse.

Fra en stor søskenflokk
Hvor tradisjonell er du når det kommer til roller og kvinneliv, undrer jeg? Jeg vil gjerne høre mer om bakgrunnen for dette valget. Var kjønnsroller ledende, et sted i den unge Marianne? Et sted i tradisjonene, et sted fra oppveksten? Jeg har ikke tenkt på dette egentlig! Hun ler igjen, ser ut av vinduet og ut på asfalten som vi ser ut på fra caféen som ligger i en halv kjelleretasje. Hun grer håret bakover over hodet med fingrene, tenker noen øyeblikk, før hun forteller at mor var sykepleier. Det var ganske utradisjonelt for en gårdskvinne den gangen. Mariannes foreldre er i 70-årene nå. Selv om moren var utdannet, var hun hjemme med barna og jobbet på gården. Jo, egentlig levde Mariannes foreldre ganske tradisjonelt. Men foreldrene fikk fem barn på seks år. Deretter en pause på fem år, før de to siste jentene ble født. Syv barn i alt, hvor Marianne er nest yngst. Nei, hun er ikke sikker på foreldrenes familieplanlegging, men hun tenker at hun har en mor som fulgte sine interesser.

Inspirasjonen i barndommen
Selv har hun hatt en veldig god barndom som hun føler takknemlighet for. Musikk var viktig i familien. På sengekanten ble det sunget lokker og salmer. Gitaren slang rundt og ble spilt av alle. Trommer og alle slags småinstrumenter hørte med. Familien hadde en platespiller hvor hun hørte på The Golden Gate Quartet. Igjen og igjen, i hele barndommen. Dette var musikk som traff henne veldig. Bedehuset var en del av familiens liv, hvor Mariannes bestemor var hobbymusiker. Salmene derfra ble en del av det musikalske fundamentet i Marianne.

Filmmusikk og torader
Etter hvert som de eldste søsknene måtte flytte for å gå på skole i en alder av 15-16 år, kom de tilbake i helgene med ny og spennende musikk på cd. Marianne ble introdusert for progrock, instrumentell musikk, etnisk musikk og filmmusikk. Hun lyttet, mye. Filmmusikk var spennende og variert. Musikken hørte hun på cd, uten å ha sett filmene. Lillefot og vennene hans, Lion King, Bram Stoker`s Dracula og Terminator 2 hadde filmmusikk som satte spor. Og så var det torader, så klart. Det var ikke alltid like godt å høre på, når sant skal sies! Jeg vet ikke om du skal skrive dette, ler hun igjen. Torader og trekkspill har sterke tradisjoner på Nordmøre og var en naturlig del av musikkbildet i oppveksten. Ikke alt var like bra. Men sånn er det jo med alt, ikke sant? Det er musikalitet som er viktigst. Formidlingsevne. Det er ikke nok at musikken er teknisk bra. Det må være en vilje bak, forteller hun. Det spør Marianne døtrene sin om også, enten den eldste øver på fiolinen eller barna øver på å fremføre Blinke lille Stjernelill. Hva vil du formidle?

Ungdomsidoler
Tilbake til oppveksten. Marianne og en venninne på ungdomskolen laget sanger sammen. Nå var det viktig å likne på andre. Selv om hun likte mye gammel musikk, gjaldt det å høre på det de andre gjorde nå. Spicegirls for eksempel! De sangene kan jeg fortsatt, kanskje vi skal ta en karaokekveld, ler Marianne. Det var store avstander der hun vokste opp. Det ble mye tid hjemme og med familien, men klassevenner var ikke et veldig stort savn på fritiden. Det var søsknene som var hennes største inspirasjon. De var mine idoler, sier hun. De kom hjem med musikk, og de laget konserter for storfamilien og på bedehuset. De var familiens eget band.

Lyttet og øvde på egen hånd
Det tok tid før Marianne kom i gang med pianoundervisning. Det var ingen organist på hjemstedet da hun var stor nok for å starte opplæringen. Først på slutten av barneskolen begynte hun med pianotimer. Grunnlaget var akkurat lagt, da læreren forsvant og Marianne igjen var overlatt til å lytte. Vel, det ble kanskje mer hamring enn lytting i begynnelsen, sier hun. Stakkars de som bodde hjemme da jeg satte i gang med det altfor vanskelige stykket Bryllupsdag på Trollhaugen! Dette skulle jeg lære meg! Jeg elsket de åpne kvintene. Jeg spilte og spilte for meg selv, eller hamret på pianoet, som sagt. Etter hvert ble det mer lytting også. Jeg gav meg ikke, og denne tiden uten lærer gav meg kanskje den største utviklingen.

Fra folkehøgskole til hjelpedirigent
Da det kom til hennes tur å flytte hjemmefra for å gå på skole, ble det først ett år på folkehøgskole. Veien til et liv med musikk har ikke vært krystallklar. På folkehøgskolen valgte hun musikklinjen så klart, men ladet egentlig opp til videregående med toppkarakterer. Det var dyrlege som var barndommens yrkesdrøm, etter å ha vokst opp på gård med melkekyr. På videregående var valg av fordypning enkelt. Hun valgte det samme som søsknene og tok musikklinjen her også. I sin tid hadde faren spurt søsknene om musikk var et godt valg? Da det var Mariannes tur, hadde søsknene allerede gått opp veien. Fordelen med å være av de yngste i en så stor flokk og med foreldre som arbeidet mye, var frihet. Planen for videre studier var klar, men musikken ble for viktig. Hun nølte etter videregående. Dyrlegedrømmen var der fortsatt. Og hva med litteratur, norsk og norrønt? Hun så i flere retninger. Hun trengte mer tid for å velge og tok en årsenhet på Høgskolen i Staffeldtsgate. På studiet her fikk hun læreren Britt Karin Wetteland som avgjorde valget. Marianne fikk praksisplass som hjelpedirigent sammen med denne læreren og ble bergtatt av hennes arbeid med koret. Det er dette med bevegelse, utvikling, pedagogikk. Det er det menneskelige aspektet, forklarer Marianne. Det måtte bli musikk og korledelse.

Spirivippen som kom til intervju

Marianne kom til intervju for dirigentjobben ved Oslo damekor i 2008. Jeg avslører at hun beskrives som en ung, liten spirrevipp, den gang hun kom til intervju. Litt research må jeg innrømme å ha gjort, til dette veldig åpne intervjuet. Latteren tar Marianne. Hun ler like vakkert som hun synger, tenker jeg. Er det sant? Ja, det kan nok stemme! Jeg husker øyeblikket hvor jeg oppdaget hva jeg hadde på meg! Hun ler høyt igjen, og sier at da tenkte jeg at denne jobben får jeg ikke! Der sto jeg, i Henrik Ibsens bakgård så å si, i det ærverdige lokalet som koret alltid har brukt i Arbins gate 1. Damene var veldig pene damer. Du vet, den typen. Men det er jo ikke sånn i det hele tatt, det var bare hele settingen! Da oppdaget jeg at jeg stod midt i dette, i en hettegenser, med et eller annet behagelig nedenfor. Selvsagt passet ingen farger, det har det aldri gjort. Da tenkte jeg at her er det bare å kjøre på. Hun var helt i begynnelsen av 20 årene. Kanskje var det fordi det ikke var noen grunn til å holde tilbake? Jobben fikk hun jo ikke uansett.

Hun lærte korkultur i Damekoret

Hun fikk jobben. Hun startet opp med store ambisjoner og et voldsomt driv. Hun stilte krav. Det må ha vært tøft for koret tenker hun nå. Men de klarte det! Kanskje forsvant noen i dragsuget, jeg vet ikke, og ikke var det mitt fokus heller. Jeg kjørte virkelig på. Det er ikke alt man gjør i et kor. Som da styret og jeg tenkte vi kunne dra inn penger til koret ved å la enkelte ta noen oppdrag på korets vegne. I effektivitetens tegn valgte jeg ut noen som jeg tenkte kunne gjøre dette. Andre kunne like gjerne blitt valgt. Jeg forstod ikke hvilket granatfelt jeg beveget meg i. Huff, dette er kanskje fortsatt vondt. Nå tenker jeg annerledes. Nå kjenner jeg jo alle! De er venner. De største øyeblikkene jeg har hatt med koret, er når vi har sunget i medlemmers bryllup og begravelser. Som den gang vi sang for Erna. Erna sang i koret helt til hun døde. I begravelsen sang vi Stille. Det er en sang vi har slitt mye med rent teknisk. Da vi sang strofen Tirilill er her ikke lenger, så kjente jeg den lange tradisjonen jeg stod i. Jeg kjente at jeg var tatt opp i en familie i Oslo damekor. Historien ligger i arrangementer og i repertoar. De 150 år gamle tradisjonene ligger der fortsatt og gjør koret til det som det er i dag. Koret har en identitet som er verdifull. Jeg har lært selve korkulturen av Oslo damekor, alt rundt det å være i et kor. Kor er jo å gjøre det sammen. Som nyutdannet er det mye du ikke kan. Historien om Ernas begravelse har fylt Mariannes øyne med tårer nå. Hun er til stede med hele seg. Det er akkurat sånn jeg kjenner Marianne.

Ambisjoner og gjensidig fleksibilitet

Hun sitter litt urolig på stolen nå. Ja, hun er et følelsesmenneske. Prosessen hvor iveren etter mer inntekter til koret gjorde at hun plukket ut noen korister fremfor andre, plager henne fortsatt. År med korglede, samhold, reiser og en stor variasjon av drikkeviser har begravet dette for lengst tenker jeg. Marianne beskrives av de som kjenner henne best, som en dirigent som gir uendelig mye av seg selv. Som er tilgjengelig. Som er varm. Som fortsatt stiller krav og har faglige ambisjoner. Hun kom inn i koret med en klar strategi da koret ikke lenger hadde noen tydelig retning. Repertoaret var ikke tilpasset de som sang og passet bare halvparten. Musikk handler som sagt om formidling, gjentar hun. Derfor må repertoaret passe til medlemmene. De må kunne leve seg inn i tekstene. De må ha en personlig driv til å synge nettopp den sangen. Vi kan ikke gape over alt, men det vi gjør skal vi gjøre godt. Marianne hjalp koret til en identitet som passet. Ambisjonene er fortsatt høye, men nå har hun litt bedre tid til å ta oss dit. Nå er jeg jo bare en sliten småbarnsmor ler Marianne. Da lurer jeg på hva hun var før, tenker jeg. Jeg er fascinert av Oslo damekor, legger hun til. At de tålte den unge spirrevippen som jeg var. Da jeg kom inn i koret, brydde jeg meg ikke om motstand. Den fleksibiliteten som koret viste, ligger der enda. Koret imponerer meg.

Musisering og innsikt

Da Marianne tok over koret, var det bare tolv korister tilbake, fra det som før hadde vært et stort kor for arbeiderkvinner i Oslo. Den gang tok hun inn nærmest samtlige som ønsket å bli med. Fortsatt stilles det ikke krav til å være en dreven korist med en veltrent stemme. Det viktigste er å kunne lytte, forklarer Marianne. Musiseringen hos den som synger er det jeg ser etter. Det gjelder å ikke bare dure på. Koristen må ha innsikt i eget bidrag til klang og formidling. De gangene jeg gir avslag, sier jeg alltid at vedkommende må fortsette å synge. Det finnes kor for alt slags bruk og sanggleden er det viktigste. For den ruskete stemmen er det bare å øve. Alderen setter seg på stemmen, spesielt hos kvinner. Stemmen er hele tiden i utvikling og den trenger ikke å forfalle. Syng hver dag, det er som jogging! Hvor god du vil bli, handler om innsats. Husk bare at det ikke handler utelukkende om hvor mye du synger, men at du også er målbevisst i treningen. Du må kople på hodet og trene de ulike komponentene som korsang krever. Pust, ansats, jording; alle disse momentene som vi jobber med på øvelsene. Ellers anbefaler jeg alle noen timer hos sangpedagog siden vi alle er forskjellige. Da får du veiledning på den treningen som akkurat du trenger mest.

«Jeg var naiv. Nå har jeg kjent på andre dybder»

Marianne beskriver seg selv som en sliten småbarnsmor, der hun er i livet nå. Sliten, tenker jeg, hun virker ikke sånn. Kanskje hun bare har blitt voksen? På nytt ser hun ettertenksomt ut av vinduet mot gaten. Småbarnsfasen har ikke vært en rosa sky for meg, sier hun med et annet alvor. Dette livet som jeg tilbyr barna mine, er så veldig annerledes fra det jeg selv fikk. De får aldri den friheten, heller ikke den naturen. Naturen, vinden og utsikten savner jeg. Ja, det er et savn. Men kulturtilbudet på små steder er gjerne fattig. Større steder setter heller ikke folk i bås på samme måte som på bygdene. Det kunne jeg kjenne på i egen oppvekst, selv om jeg hadde en sterk tilhørighet og identitet i. Jeg hadde det utrolig bra.

Har du lest Gunvor Hofmo, spør hun meg, før hun begynner å sitere          “I en mørk natt”.                                                                                                                                 Jeg elsker ingen Stjernetomme natt.  Jeg elsker ingen!   Du stumme mørke, vet hva det vil si .Forlatt av stjerner, forlatt av lyset  over vei og sti……..

Deler av diktet siterte hun utenat, resten fikk jeg som analyse. Kontrasten til den energiske Marianne med glimtet og latteren, er sterk. Jeg var naiv, sier hun. Nå har jeg kjent på andre dybder. Hofmo er fortsatt aktuell, selv om det er tung lesning. Hofmo beskriver hvordan det er å stå utenfor alt. Om angst og depresjon. Som ung mor kom nye tanker til Marianne. Tanker som «Er dette alt?». Jeg kjenner på utilstrekkeligheten nå, sier hun videre. Jeg trekkes mot det mørkere i litteraturen. Ikke det at jeg leser så mye lenger! Hun ler litt og himler med øynene. Det har jeg ikke tid til. Men dikt har jeg alltids noen minutter til. Jeg liker Rolf Jacobsen. Haldis Moren Vesaas. Kanskje enda bedre Tarjei Vesaas egentlig. Å lese er noe av det jeg gleder meg til når barna blir større. Da skal jeg ta frem noen av de gamle klassikerne. Jeg liker særlig godt realismen. Johan Falkberget skal bli et gledelig gjensyn. Enn så lenge blir det dikt. Jeg følger en Instagramdikter, Trygve Skaug. Han skriver om hverdagen. Gjenkjennelige ting. Det liker jeg.

Å holde balansen

Og så gleder jeg meg veldig til å få tid til en hobby, fortsetter Marianne. Kanskje kan jeg lære meg et nytt instrument. Nå er det noen år med arbeid. Bare arbeid faktisk. Jeg dirigerer tre kor, før hadde jeg fire. Å ha ansvar for to små mennesker er mye. Jeg prøver å begrense skjermtiden for jentene, men alt er en balanse. Hver sommer reiser vi på gårdsferie nordpå, hvor broren min driver familiegården. Jeg vil så gjerne gi dem noe av det jeg selv fikk, sier hun. Alvoret preger Marianne nå. Det er tydelig at hun tar morsoppgaven med største alvor. Samtalen bærer preg av tunge verdivalg. Kanskje vet hun ikke helt vet hvilke ben hun skal stå på. Hun formulerer det best selv. Hun holder balansen. Ikke fritid og ingen tid for hobbyer, sånn er livet hennes nå. Hva inspirerer deg Marianne? For inspirert er hun! Jeg får påfyll av å være med venner og med søstrene mine som bor her i området, sier hun med mer energi og entusiasme. Sosiale ting inspirerer meg. En god korøvelse gir meg mye! Naturen også. Men å gå tur for turens skyld, det gidder jeg ikke! Nå ler hun igjen, med den herlige og vakre latteren sin. For en stemme! tenker jeg igjen.

Helst dirigerer hun barbent

Vi har snakket i langt over to timer på en lørdag. Hjemme venter trolig familien. Avslutningsvis sporer jeg over på de mer humoristiske sidene ved dirigentutøvelsen hennes gjennom årene. Hva er det med deg og sko, Marianne? Sko? spør Marianne. Latteren sitter løst enda en gang. Jeg har ingen problemer med sko! Aller helst dirigerer jeg barbent, så her er det kanskje litt avstand i stilen til Oslo damekor. Antrekk har jeg ingen meninger om, men for all del. Jeg er jo enig at det bør se pent ut også, musikalske fremføringer handler også om estetikk. Jeg har bare ikke øyne for sånt. Og antrekk og damekor kan fort lede til intriger, så sånt tar jeg ikke i. Men du tenker på den gangen jeg glemte sko? Marianne flirer spørrende. Ja, det gjør jeg. Det var den gangen på tur til Budapest, hvor koret skulle holde konsert i et fancy lokale. Koret var pent antrukket. Foran stilte Marianne opp, i sokkelesten. Hun har glemt sko andre ganger også. Etter fremføring i Domkirkeruinene på Hamar tok koret grep. Sko ble innkjøpt og disse er Marianne veldig glad for, innrømmer hun. Nå slipper jeg å tenke på hva jeg skal ha på bena. Dirigentskoene er gode og alltid med. Men du vet, forklarer Marianne, jeg er jo bare opptatt av komfort. Det må være behagelig! Jeg har aldri gått i en dongeribukse. Jeg hiver på meg noe deilig. Det viktige er å stå godt. Jording betyr alt. Og forresten, koret fikk veldig mye skryt for den konserten i Budapest!

Hun overrasker

Ute venter høstværet. Bussen hennes kommer snart. Tilbake hos meg selv finner jeg The Golden Gate Quartet på Spotify.  Det svinger av svart, spirituell musikk hjemme i stua nå. Gruppen fra Virginia, USA og det tidlige 30-tallet synger gospel, blues og mye annet. Noen låter bruker flere sjangre på en gang, etter hva jeg kan bedømme. Musikken hun er så glad i har preget henne, tenker jeg. Hun overrasker. Hun hadde en søkende vei inn i yrkeslivet. Dette ser ut til å være et tydelig trekk ved henne, også ellers i livet. Hun har ikke satt grenser for hvor hun kan finne gjenklang langs sjelens krokete veier, det er åpenbart.

Skrevet av Hilde Marie Rekstad