I samtale med Marianne Husby Berg og Anna Buverud

Tekst og foto:  Hilde Marie Rekstad

Jeg har vært igjennom en tidsreise med koret, sier Sonja. Oslo Damekor har en historie som går tilbake til kong Oscars tid, og den bør tas vare på.

Og nettopp derfor er det med glede og takknemlighet at vi her deler noe av Sonjas lange historie i Oslo Damekor. I denne samtalen forteller Sonja om hennes store hobby og sterke engasjement for Oslo Damekor gjennom 50 år. Sonjas lange historie med koret gir et fantastisk innblikk i korets liv fra innsiden, med linjer helt tilbake til krigens dager. Hennes engasjement for fellesskap og medmenneskelighet, og hvordan deltakelse i koret var en måte å bruke dette engasjementet på, er inspirerende å lære om. Sonjas refleksjoner er viktige, ikke minst nå hvor verden oppleves urolig og utrygg.

Sonja tar imot Anna og Marianne med sprudlende gjensynsglede i sitt hjem i Bærum. Det er ikke så rart at stemningen er god, for her er det år av minner som møtes. Marianne ble dirigent mens Sonja fortsatt var aktiv korist i Oslo Damekor. Og tidligere formann Anna er jo nærmest som familie å regne. Hun er niesen til den dirigenten som ledet koret den gangen Sonja startet opp, Marit Tenfjord. Her er det referanser og kryssende bekjentskaper i alle retninger, så det er ikke noe å si på stemningen under denne samtalen.

Den gangen jeg begynte i koret, så var jeg så ung, sier Sonja. Jeg begynte først i «Oslo Blandakor», men det var ikke så moro der. Jeg og en venninne fant frem til Oslo Damekor, og fikk samtidig med oss enda flere venninner. Koret var stort, og det var flere grupperinger og mange familierelasjoner blant medlemmene. Vi ble en stor gruppe unge som var mye sammen sosialt også. Marit Tenfjord var dirigent, og årene med Marit var en utrolig fin tid. Kanskje minnes jeg disse årene som særlig gode også fordi jeg var så ung. Hun var dirigenten til koret i 36 år. Hun var fantastisk flink og en bauta.

TIDEN MED DIRIGENT MARIT TENFJORD

Da jeg begynte i koret var vi mer enn 80 stykker, som skulle øve i lokalet i Arbins gate. Vi brukte lokalene til øvelse, men vi kunne også låne dem til fester. En fantastisk tid! Og aldersblandingen var fascinerende! Det var kvinner i alle aldre. Mange av de eldre damene var livlige og morsomme å være i kor med. De var et muntrasjonsråd. Det å være i et damekor kan være forferdelig moro! Noe kunne det jo alltids være mellom så mange kvinner, men Marit hadde disiplin. Hun kunne gi et ordentlig skarpt blikk iblant. I tillegg til Marit, så hadde vi også stemmepedagoger innleid. Og Marit hadde et stort nedslagsfelt i korverdenen, så selv om vi ikke hadde mange konserter og slikt som dere har i dag, så gjorde vi flere ting. Vi sang blant annet en del med Håndverkerkoret. Og alle turene! En flott kordame, Marit! Og hun kjente så mange.

Sonja forteller at det største hun har vært med på som korist, var 100-års jubileet med både kong Olav og kronprinsparet Sonja og Harald til stede. Så må jo korets rolle ved åpningen av Oslo Konserthus i 1977 frem, så klart, med egen konsert i store sal. Utallige turer med både buss og fly var høydepunkter med veldig mye moro. Ved deltakelse i Landssangerstevnet i 1975, vant de Damekor-konkurransen, og seieren ble markert med konsert i Nidarosdomen. Men årsfestene for Oslo Damekor er uansett det Sonja gjenforteller med mest latter.

Det har vært så mange fine dager med koret. Det kan ikke beskrives, så mye moro som jeg har hatt i Oslo Damekor. Ja, det var ikke alltid det ble sang på øvelsene engang! Og festene, de var…legendariske! Årsfestene var alltid veldig festlige, og jeg var ikke hjemme før 3 om natten etter noen av dem. Da ble det drosjer fulle av korister, som kjørte kanossagang for å få alle hjem. Årsfestene var på den tiden på torsdager, som øvelsen. Endelig var det noen kloke hoder som flyttet årsfesten til fredag eller lørdag. Årsfesten hadde faste tradisjoner, med tale til dirigenten som ble holdt av formannen. Og så holdt dirigenten tale til koret. Denne var høytidelig og ble holdt tidlig, før det ble for mye alkohol, og Marits tale var alltid morsom, full av skrøner…  Så var det utdeling av nåler som markerer medlemmers jubileer. Alle som fikk nål, fikk også en egen sang som var skrevet for seg. Og selvsagt sang vi. Mye sang! Det var alltid noen som underholdt. Damer kan jo underholde, det vet alle…  Hvert 5. år hadde vi med mennene våre på Årsfesten, og festen ble alltid holdt i Arbins gate. Da hadde vi bar med drinker. Drinker var det i den tiden. Damedrinken sherry var det mye av.

ØVELSER I ARBINS GATE

Øvelser med Marit var terping ned til minste detalj. Grupper møttes på eget initiativ, men ikke stemmevis og organisert. Marit hadde god disiplin, for å si det sånn. På øvelsene satt hun ved pianoet. Hun sang ikke selv, men var nøye på plasseringen av koristene. Stemmene måtte utfylle hverandre. Hun var streng. Og dette var en annen tid. Noen var faktisk litt redd henne. Men fra 18:30 til 20:30 hadde vi mye vi skulle rekke, så da ble disiplinen viktig. Selv om hun var streng, så snakket hun godt med alle og var godt likt. Hun viste alle respekt. Hun hadde en autoritær stil, det kan man nok si. Da ble vi også veldig fokuserte. Dermed fikk vi nok mye gratis. Vi unge prøvde i begynnelsen å snakke litt bakerst. Vi var unge, og opptatt av at vi skulle ut etterpå, men skravlingen måtte vi slutte med.

Torsdager var alltid satt av til koret. Jeg kom ofte med stive skuldre etter slitsomme dager på kontoret, men når jeg gikk derfra, -åh! Under øvelsen forsvant «hele sekken», hver gang. Det var en veldig rar opplevelse. Man kobler helt ut. Korsang har en stor helsegevinst. Det er så lett å tenke at man sløyfer koret når man kjenner seg utslitt. Da gjelder det å komme seg ut døren. Det er mange år siden jeg forsto at sang er en vitamininnsprøytning. Og så er det jo det å få treffe damene, høre siste nytt – i det hele tatt en veldig fin hobby!

Da jeg begynte, var vi over 80 medlemmer. Og mange røkte, inne i lokalene hvor vi skulle synge! Tenk så idiotisk. Det var et tåkehav der inne i salen. Etter øvelsene måtte jeg henge ut alle klærne til lufting. Vi tenkte ikke noe mer over helseskadene ved det, men jeg fikk jo etter hvert påvist astma og allergi. Heldigvis kunne jeg fortsette i koret.

Jeg sang første sopran i 40 år, og jeg elsket det. Så gikk jeg over til andre sopran, og det var ikke lett. All ære til de som synger understemmer, det er ikke enkelt. Og litt prestisje er det jo også, å synge første sopran i Oslo Damekor. De siste årene kom jeg ned i første alt. «Ja, nå må jeg lære noe nytt!» sa jeg til meg selv da. Det var krevende, men en flott stemme å synge. Det krever at en tenker en del. Jeg måtte øve ganske mye, det var hjernetrim. Da hadde jeg god hjelp av pianoet til å øve med. Jeg vokste opp med mye sang og orgel. Sang var viktig i tidligere tider. Dette har blitt mye borte nå, og det er synd.

VARIERENDE MEDLEMSTALL  OG JAKT PÅ DIRIGENTER

På 1990-tallet var vi nede i ni medlemmer. Da var vi på nippet til å gi opp. Den gang var det Heidi Karin Lundelie som dirigerte. I 1991 hadde vi et medlemsmøte. «Hva gjør vi?». Det var krise. Drivkraften var korets historie. Og historien til de av oss som var igjen, som alle hadde vært der i mange år. Nei, vi kunne ikke legge ned koret, men det var like før. Heidi hadde vel egentlig gitt oss litt opp, hun hadde ikke mer tålmodighet med koret. Hun gav seg i 1997, etter korturen som vi hadde til Bergen det året. Da begynte tiden for å bygge koret opp igjen, og for å finne en ny dirigent. Det gjaldt å ivareta og verdsette alle medlemmene for de menneskene de var, og ikke bare fokusere på det musikalske. Skal et kor fungere, så må det sosiale og det menneskelige være til stede. Ragnhild Groven Holmboe Nykmark kom inn som dirigent. Et fyrverkeri av ei dame, men hun ble i bare ett år. Så måtte vi ut å lete igjen. Det var vanskelig å finne en god dirigent, men etter hvert fikk vi Helene Haarr, en nydelig dame. Og så flink! Da skjedde det noe, og koret ble veldig glade i Helene.

Styreformenn kom og gikk. Det var mye rot i koret i disse årene, og mange konflikter. Ulik stil hos de forskjellige dirigentene, og ulike prioriteringer. Det ble utrygt, medlemmer forsvant, og dette kunne ha blitt slutten på Oslo Damekor. Det var tungt i mange år. Ulike formenn forsøkte å rydde opp, men det var styret som tok tak og skapte harmoni. Det tok tid. Og det krevdes mange samtaler før det ordnet seg. Uro og konflikter går i lengden ut over sangen også. Når man er få medlemmer i et kor, så er konflikter mer fremtredende enn i et kor med mange medlemmer. Men uansett er det en indre justis i et kor, og man skal være litt hardhudet for å være i et kor med så mange damer.

MARIANNE HUSBY BERG SOM DIRIGENT

Men så kom du, Marianne. Og sammen med det driftige styret la alt det utrivelige seg til ro. Du, Marianne, likner mye på Marit som dirigent, sier Sonja. Det var det første jeg la merke til. Vi angret aldri på at vi ansatte deg! sier Sonja videre. Valg av dirigent var alltid vanskelig, selv om ikke det var så mange å velge mellom. Da Marianne begynte i koret, pleide hun å ta frem to, tre stykker som skulle synge foran under øvelsen. Det synes Sonja var fantastisk lærerikt.

«Det er jo veldig hyggelig å høre at dere ikke angret! Jeg var en ubarmhjertig dirigent i begynnelsen», sukker Marianne, og sier at slikt har hun sluttet med.  «Huff. Menneskekunnskapen har kommet med alderen. Jeg var veldig ung og gjorde mange feil som ny dirigent. Jeg hadde jo veldig liten forståelse for det sosiale i starten. Det har kommet med alderen».

Du var så levende! Karisma vil jeg kalle det, repliserer Sonja. Vi var jo spente. Vi hadde rotet mye med dirigent-bytter, noe som hadde ført til lengre perioder med handlingslammelser og stort frafall. Ved tidspunktet for Mariannes start, bestod koret av 13-14 stykker. Snart var flere på plass, blant annet en del som hadde tatt permisjon i påvente av bedre tider. Sangen er jo bare en av de tingene som må fungere i et kor. Folk må kjenne at koret vil meg vel.  

Og med Marianne skulle vi synge uten noter, og det var helt nytt. Vi kunne jo det vi skulle synge under Marit også, men vi la aldri fra oss notene. Men vi kunne det jo! Fortsatt dukker plutselig gamle sanger opp i hukommelsen. Sanger og hele vers som jeg fortsatt kan og husker. Det ligger fortsatt i minnet mitt.

UNIFORMER OG ANTREKK

Uniformer har vært en kilde til evige krangler, herre min gud, at det kan være så vanskelig! Det blir et problem når alle skal bestemme. Man bør kanskje tilbake til slik det var før, hvor styret eller en nedsatt gruppe, la frem to eller tre forslag som man kunne stemme over. Da jeg startet i koret hadde vi jo disse kjolene med prinsessesnitt, med en liten jakke og lue til. De var i flyblått, en lys blå farge. Tradisjonen sa at korets farger skulle være i en nyanse av Osloblått. Denne regelen ble senere brutt, og koret tok i bruk marineblått i stede, noe som førte til mye krangel. Ingen av disse draktene er spart dessverre. De marineblå draktene var laget i et stoff som het crimplene. De krøllet aldri, og kunne rulles sammen i kofferten. Disse ble borte på 1980-tallet, og det ble bestemt at alle kunne kle seg som de ville, bare de holdt seg til marineblå. I år 2000 reiste koret til York, og da ble det en ny runde med drakt. Med èn stemme overvekt, ble det besluttet å lage drakter i vikingtradisjon, designet av en av koristene. Disse ble brukt av koret helt til Marianne Husby Berg ble korets dirigent i 2009.

Marianne skyter inn at «Kordrakter med Oslofarger, det må vi tilbake til!». Anna repliserer at «Nei, skal vi virkelig tilbake til den diskusjonen allerede nå? Vi har jo nylig landet forrige runde! Etter mye styr endte vi opp med å tillate bukser på konsert!»

Oj, nei noe sånt har jeg aldri vært med på, svarer Sonja da! Guri meg, nå skal jo alle mene noe. Men man må se stort på ting. Bukser går det også, men bukser som uniform er noe annet. Folk kan velge en del ulikt, etter hva de selv kler, så lenge stoffet sitter pent. Godt stoff er det viktigste! Men å drive med drakter, akkurat det misunner jeg dere ikke.

KORET UNDER ANNEN VERDENSKRIG

Sonjas far var en ung mann som hadde tatt et kort arbeid som sjømann rett før krigen. Da krigen begynte, måtte alle som var på sjøen, bli værende. Transport var livsnødvendig. Krigen førte til at Sonjas far og mor traff hverandre i Skottland i 1941. Sonjas mor er skotte, og de giftet seg raskt fordi faren ville være gift før han dro ut igjen. Sonja ble født i 1944, og familien flyttet fra Glasgow til Oslo i 1946. I 1963 begynte Sonja i Oslo damekor. Mange av de som var korister den gangen, hadde gått i koret under krigen. Slik har korets historie fra krigstiden også blitt en del av Sonjas fortelling.  

Under krigen reiste koristene til øvelser gjennom en by som lå svart, med nedrullede blendingsgardiner foran vinduene. Øvelsene ble holdt, og koret hadde aktiviteter da også. Det var nok en rar tid, men mennesker er elastiske. Og vet vi ikke hva vi skal være redde for, så fortsetter vi med våre gjøremål som før. Det var med livet som innsats å dra på koret den gangen. Det var først i 1944, da Vika ble bombet, at øvelser ble avlyst. Det var en bombe som traff en trikk full av passasjerer rett ved Arbins gate, hvor koret hadde hatt sine øvelser siden 1936. Kanskje var folk tøffere før. Hvorfor var de ikke reddere? Det har jeg tenkt på mange ganger. Folk tenkte nok at «Det skjer ikke». De visste ikke like mye den gangen, og levde sine hverdager.

Vi skal vel kanskje ikke tenke for mye på gamledager, men det er jo arven vår. Vi må ikke ta ting for gitt. Det sies at nordmenn er for naive. Kanskje har vi ikke lært av historien. Man skulle ikke tro at vi skulle oppleve det Europa opplever i dag. Kan dette virkelig skje i vår tid? Vi må vokte oss, i dag også. Alle som skiller seg ut blir angrepet. Vi har levd i sus og dus lenge nå. Vi må være klar over at det kan ta slutt.

I korsammenheng betyr det at alle medlemmer må sees. Reglene må være klare, og innenfor de rammene er vi bare mennesker. Og det er veldig viktig i foreningslivet å forstå betydningen av at man trenger mange ulike talenter og egenskaper. Noen har en flott stemme. Andre har et bedre gehør. Noen er flinke til å samle inn penger. Ingen melder seg inn i et kor, består opptaksprøven, for deretter å ikke duge. Etter opptak i koret, må alle medlemmene ivaretas. Det må legges til rette. Å gå i kor er en skole, hvor koristene trener. Det er det viktig å huske.

I dag er Sonja fortsatt en svært aktiv dame i sitt nærmiljø, både som korist i Rykkinn seniorkor, i pensjonistforeningen, og som bestemor. Hun holder seg aktiv og engasjert, og har fortsatt et brennende engasjement for andre mennesker. Vi takker Sonja for årene i Oslo Damekor, og for at hun har delt sine minner og erfaringer med oss.

Marianne Husby Berg sammen med Sonja Jean Romsaas. Foto ved Anna Buverud

Oslo Damekors navn og opprinnelse Kristiania Arbeidersamfunns Kvindesangforening ble opprettet 3. desember 1870, på initiativ fra fattigforstander Johnson. I 1924 skiftet koret navn til Kristiania Damekor av 1870, etter å ha løsrevet seg fra Kristiania Arbeidersamfunn i 1922. I 1925 endret koret navnet igjen, til dagens Oslo Damekor, stiftet i 1870.   Korets dirigenter: Hoff 1870-1873 Christian Teilman 1873-1875 I.G. Conradi 1875-1893 Jens Berntsen (operasanger) 1893-1899 Alfred Russ, M. Opaker 1919-1949 Wilhelm Schwarzott 1948-1952 Marit Tenfjord, 1952-1988 Heidi Karin Lundelie, 1988-1997 Ragnhild Groven Holmboe Nykmark 1997 Helene Haarr 1998-2009 Marianne Huseby Berg 2009  (nåværende dirigent)     Lokalitet for øvelser Fra opprettelsen øvde koret i Logen en gang per uke, hvor også herrene i Kristiania Arbeidersamfunns sangforening holdt sine øvelser. Etter løsrivelsen i 1922, flyttet koret sine øvelser til Vaterland skole. Fra 1936 har koret hatt sine øvelser i Arbins gate.