I august kunne vi endelig returnere til Arbinsgate 1. 

 Etter snart 3 år som omstreifende kor var det godt å være hjemme igjen. Våre lokaler har vært renovert. 

Her oppe i 4. etg i maskinistforeningen sine lokaler har Oslo Damekor har hatt base hver torsdag siden 1936.  

Det er masse god historie i gjenklangen fra disse veggene. 

Kvitring og latter fra kjøkkenet etter årevis med kaffetrakting og sladring rundt kaffebordet i pausene.  

Men først og fremst vakker samklang fra øvingsrommet med pianoet i midten. Her har det vært sunget, terpet, prøvet, feilet og bannet, ledd brølt og hvisket i årevis.  

Alt har vi sunget. Vi har noter som er så gamle og gule at de går i oppløsning hvis vi tar i dem. Mange av dem hører nok hjemme hos riksantikvaren.  

Rommet selv er kledd i slitesterk, men muligens noe utrendy, brun panel. Over det hele. Visst er det blitt skrubbet litt, og portrettene av maskinistene har muligens fått ny glød etter at rammene er blitt pusset.  

Men ellers er alt det samme. Heldigvis.  

For det er i veggene historien sitter. Lyden av alle årene som er gått.  

Og selv om rommet vårt ikke nødvendigvis sløser med akustikken «Her får vi ingenting gratis» sier dirigenten vår, så ender vi som regel opp opp i god samklang. Noen hører til og med overstemmer når vi virkelig får det til.  

Og det gjør vi nå om dagen.  

Får det til.  

Kanskje låter det så fint nå fordi vi er blitt flinkere til å øve, pugge, lytte, fin-tune, ta imot instrukser fra dirigenten, notere, repetere. For vi er blitt flinke til det. 

Kanskje er det fordi vi nå endelig kan synge sammen igjen etter tre år på loffen uten fast bopel.  2 av de 3 årene var rene digitale zoom øvinger. 

Eller er det fordi vi plutselig er blitt så mange?  

10 nye lys levende korister var vi blitt når vi alle møttes igjen over sommeren. Vi var rett og slett i ferd med å bli et stort kor.  

Det skulle vise seg at mange av disse nok allerede hadde vært med en stund. Men vi hadde ikke fått møtt hverandre ennå. Vi hadde vært så digitale.  

Felles for alle er at vi vil synge. Og vi vil synge sammen. Vi vil møtes fysisk, i samme rom og få lov til å utvikle sangen og klangen sammen.  

Vi vil ha møteplasser der vi kan komme sammen og utrette noe sammen. Kombinere alle disse lydene, tonene og akkordene slik at det blir noe ærlig og ekte. Det er nok av fiksjon og støy og ellers i dagens samfunn. Slik finner vi samklangen. Sammen med hverandre.  

Et kor skal ikke behøve å møtes digitalt. 

Akkurat her akkurat i disse timene mellom 18:30 og 21:00 på torsdagene  vil vi være «deilig analoge» 

Forfatter: Linda Bredal