Første øvelse i Oslo Damekor i 2025. Skravla slår mot meg som en vegg i det jeg åpner døren inn til øvingslokalet i fjerde etasje. Vi er blitt et stort kor, pr januar 2025 teller vi 45 medlemmer. Og alle har visst mye på hjertet i dag.

Dirigenten er iført helt grønn kjole. Ikke mulig å overse henne – det er uansett sjelden at det er mulig. «Godt nyttår! Du skal sitte … der». Hver korist får tildelt en plass, en stol hvor hun skal sitte resten av øvelsen, og kanskje flere øvelser fremover. Dette har aldri skjedd før, tvert imot har vi jo pleid å stadig flytte på oss. «Hva er greia?» Jo, alle korister skal sitte i nærheten av medlemmer av samtlige stemmegrupper, helst inkludert en eller to fra egen stemmegruppe. Og hvorfor det? Jo, det er selvsagt for at vi skal bli selvstendige, ta ansvar, ikke lene oss på sidedamen. «Det er ikke vanlig å gjøre dette», kan dirigenten fortelle, «men vi prøver, så ser vi hvordan det går. Vi skal selvsagt evaluere etterpå. Dere trenger å synge dere sammen til det koret vi er nå – ikke det koret vi var før». Javisst. Fleksibilitet er noe vi kan i Oslo Damekor.

Vi begynner innstudering av I haven da Marie Kaltenborn var død, et vemodig, vakkert stykke om å miste en nær venn. Stykket virker komplisert der jeg sitter omgitt av alle satsens stemmer. Stemmene deler seg mer enn vi kanskje er vant til. Det er ikke nok med Sopran og Alt,1 og 2. Nå må vi ha S1a, S1b, S2a, S2b osv. «Nå som vi er et så stort kor, gjør vi musikk som ikke var mulig for oss å gjøre før. Før sang vi tre- og firstemt, nå synger vi kanskje seks- eller åttestemt». Dirigenten virker fornøyd ved tanken. Vi synger og lytter og synger og lytter. Ingen kjenner stykket.  Noen har vel hørt det før, til gjengjeld er vi mange som ikke kan lese noter. Klart vi blir selvstendige – eneste alternativ er å gi opp, og der er vi jo ikke enda. Nokså forvirret blir jeg også.

«Det låter mye bedre enn det pleier å gjøre på denne tiden», erklærer dirigenten. Med «denne tiden» mener hun vel etter ca. 45 minutters øving på en ukjent låt med ca. seks stemmer. «Også er det mye mindre skravling i koret!»

Etter Marie Kaltenborn går vi løs på Wild Nights. Tekst av Emily Dickinson, musikk Eva Holm Foosnæs. Heftig kjærlighet og heftig stabling av akkorder. Musikalsk er utfordringene omtrent som i forrige stykke, vi øver og prøver og strever for å finne sammenheng.

Så, endelig, en pustepause mot slutten av øvelsen. Vi skal synge Ord over grind, Halldis Moren Vesaas´ vakre tekst, tonesatt av Foosnæs. Dette er et stykke som de aller fleste i koret kan godt, mange kan det utenat. Men vi synger bare litt, før dirigenten avbryter.
«Dette stykket», sier hun med ettertrykk, «vil jeg at dere trykker til brystet. Dette skal bli ODKs låt – det trenger dere». Igjen dette med at vi er blitt så mange. Vi må synge som det store koret vi er, ikke som det lille koret vi var. «Det handler om vennskap. Dere må stole på hverandre og gi hverandre rom». Hun tar seg litt frihet i teksttolking for å understreke poenget: «Står du der ikkje ein dag eg kjem», siterer hun og fortsetter, «da er du savnet, naboen trenger deg. Korsang er lagsport, dere må stille opp for hverandre». Halldis Vesaas skrev jo nærmest det motsatte, da: «Står du der ikkje ein dag eg kjem, fell det meg lett å snu … så lenge eg veit du vil koma i blant». Mange vet nok at hun fusker med tolkningen, men vi sier ingen ting, for vi skjønner jo poenget: Det gjelder å stille på øvelse, helst godt forberedt.

Ti minutter igjen. Hos ODK utnyttes alle øvelser til siste sekund. Vi skal synge So ro godt barn, en norsk folketone, «og de som har traumer, kan henvende seg til Ellen i noteutvalget. Hun ville absolutt ha med låta». Traumene stammer fra NM i kor, Trondheim 2017. Den gangen var vi 25 medlemmer og brukte et halvt års tid på å øve inn tre korte stykker. Jeg kan vel være ærlig så mange år etterpå: Det var en gnukking og gnuring og finsliping av detaljer som ikke var til å tro. Selv unngikk jeg traumatisering, men opplevde øvelsene i denne perioden som en slags meditative seanser.

Ett minutt igjen. Vi må synge bursdagssangen for Jorunn!
Og så er det kor-øl, for oss som har tid og krefter, hvor vi prater om det meste fra repertoar til dating-apper.

Godt nyttår Oslo Damekor! Det blir nok futt og fart i år også.

Lisbeth