Kategoriarkiv: Foto Ingunn Gjørva

Foto Ingunn Gjørva, Kor, L Bredal, ODK, Seminar

Det er ikke lov å være kjedelig!

Oppsummering av seminarhelgen i Operaen basert på sannhet, løgn, dårlig hukommelse og direkte avskrift

Når man avslutter et kor-høstsemester for året, så får man en ekstra dag i uken. Torsdagen.

Den bruker man til å gå på konsert for eksempel. For det er nemlig sånn at alt som skjer av den slags kulturutskeielser i Norge, skjer på torsdager. Og torsdager, da er det korøvelse.

Så vi korister gjør oss ferdig med den slags ila juleferien, og er tilbake til full uke igjen tidlig i januar.

Noe av det aller beste med å være med i et kor er selvfølgelig å synge. Sammen.

Og ennå bedre enn det igjen, er de seminarhelgene vi lager oss i løpet av semesteret.

Noen ganger reiser vi langt, f.eks. til Moss, men nå for tiden prøver vi å være i takt med trenden i samtiden. Så vi er kor-treiste J, og samles i Oslo et sted.

Denne første samlingen i januar møttes vi alle sammen i Operaen i Oslo.

Vi har tidligere fått låne kor-rommet der. Det rommet der operakoret har sine øvinger.

Det er klart det var stor stas for oss glade amatører. Alle fikk hvert sitt notestativ og hver sin tilpassede HÅG-stol, så det var ingenting å si på komforten denne helgen.

Disse helgene gjør det mulig for oss å dyppe dypt ned i nye og gamle noter.

Vi fin-leser, terper, analyserer og øver. Igjen og igjen. På den samme satsen eller de samme 2 taktene jeg, for mitt vedkommende, for lengst trodde jeg hadde internalisert.

Men nei.

De samme taktene må tenkes, føles og uttrykkes helt på nytt nå. Fordi verden har forandret seg siden sist. Fordi at akkurat nå i dette nye, skrekkelige, politiske året 2024, må alt tolkes på nytt. Føles på nytt og uttrykkes på nytt.

For alt er forandret nå.

Gammel musikk for en ny tid. Da trenger man en helg. Eller to.

Og det er akkurat dette som er så tilfredsstillende med å synge i kor, – å vende tilbake etter juleferien til en hverdag med det konstante nærværet av musikken igjen. Musikken i rommet, i hodet, i brystet og i magen.

Og alle andre steder der søt musikk trives.

På søndagen kom helgens innleide overraskelse. For det er alltid en liten godbit som venter på dag 2. Disse er selvfølgelig ofte av det sangtekniske slaget. Så definitivt også denne gang.

Njål Sparbo er sanger, sangpedagog og forsker. Av og til hender det at han underviser i «psykofysisk tilstedeværelse».

Det ble en spennende søndag i Operaen.

Det skulle etterhvert vise seg at det ikke bare er magen vi synger med, eller brystet vi puster med.


«Bruk hoftene aktivt og beveg deg når du synger»! Det er ikke lov å være kjedelig – profesjonelle sangere tillater aldri at det blir kjedelig! Heller ikke på øvelser».

Et par helt utmerkede eksempler på aktiv hoftebruk satt fokuset hos damene, og dag 2 av seminaret var definitivt i gang.

«Bruk mellomgulvet og bekkenbunnen, og kjenn på spennet i den skrå sidemuskelen».

Damene er begeistret og nikker smilende. Alle kan kjenne det. Hvem hadde trodd det lå en muskel der…

For det er sangmusklene vi skal trene opp, blir det forklart. Ikke stemmen. Når sangmusklene er varme og aktiveres, vil tonen tre fram sterkere og stødigere, og du trenger nesten ikke å åpne munnen før de deiligste toner triller ut og molekyler bytter plass i rommet.

«Sangen stopper når luften er borte» sa Njål. Derfor skal vi spare på luften ved å lukke munnen når vi synger.

«Åpne heller opp i halsen og lag større rom rundt stemmebåndene ved å senke strupehodet» sier han. «Og hvis det er vanskelig så tenk at du brekker deg eller må kaste opp».

Det er samme bevegelse sa Njål.

Men det er ingen av damene som må kaste opp. Snarere tvert imot.

Moralen i historien denne søndagen er at man trenger ikke full åpning for å få til en «Aaaaahhh…» Gå heller for en deilig halvt lukket trutmunn, og få bedre resultat.

Det øves på trutmunn i alle ODK hjem etter dette. Sammen med skyve-øvelser for å hente fram de skrå magemusklene. Hver dag. Njål lovet raske resultater. Og, resultatet er også allerede bekreftet.

Sitat ivrig seminardeltaker:

«Jeg tok meg fri i dag og har øvd på liten munnåpning og tungen mot jekslene – tok meg selv opp når jeg sang på “gammel” måte og på “ny” måte. Jeg kan høre at lyden er “tettere” og kraftigere – men det er slitsomt – så nå har jeg krampe i kjeven og er sliten i tungen»

Man må lide for kunsten.

«En god sang børster støvet av hjertet» sies det litt filosofisk. Men så skal det altså vise seg at den faktisk g j ø r det! 

«Fordi lungene masserer hjertet når vi synger» sa Njål.

Tenk så mye helse det ligger i hver torsdag. Og alle andre dager og søndager man kan komme sammen og lage lyd.

Burde vært på blå resept.

Takk for et flott seminar.

Linda


150 års jubileum, Arbinsgate, Damekor, Dirigent: Marianne Husby Berg, Forfatter: Elizabeth Nielsen, Foto Ingunn Gjørva, Kor, Nordens eldste damekor, Øvingslokaler

Arbinsgate 1, fjerde etasje.

2 kommentarer

Min venninne synger i kor.
– Har de plass til meg i det koret tro?
– Ja, du må prøvesynge altså.
– Det går greit.
– Vi kan jo møtes utenfor, det er Arbins gate 1, rundt hjørnet fra Ibsenmuseet. Torsdag  klokken halv syv.

Det var mitt første møte med Arbins gate 1. En ærverdig bygård fra 1895, med stukkatur og smijern. Det står «selskapslokaler» på ringeklokken, og det er schwung over gelenderet som følger oss opp fire bratte etasjer. Vel oppe skyver venninnen opp en tung fyllingsdør. Vi er fremme i Oslo Damekors Rike.

-Vi leier av Maskinistforeningen, det er de som eier gården.

Og på veggen henger maskinistene: Alvorlige menn med dress og bart og gullramme stirrer ned på oss når vi synger.

Akustikken er kanskje ikke så mye å skryte av, men romslig er det: Gang, kjøkken (med fullt servise), balkong og to stuer (etter hvert måtte riktignok vi gi fra oss den ene). I gangen er et høyskap stappfullt av noter og Oslo damekors historiske papirer, i overskapene på kjøkkenet er det mere ODK-historie: Referater, bilder, diplomer, avisutklipp. Minner om forgangne tiders store og små koropplevelser.

Og hvorfor ligger Oslo Damekors historie her? Jo, fordi Oslo Damekor har øvd i Arbins gate 1, fjerde etasje, siden 1936. Det eneste avbrekket var våren 1945. Den 31. desember 1944 forsøkte nemlig allierte fly å bombe vår nesten-nabo Viktoria terrasse. Viktoria Terrasse kom nærmest uskadd fra angrepet, men 23 bygninger i nabolaget ble truffet. Arbins gate 1 ble ikke truffet, men bygningen fikk kanskje mindre skader? Eller det føltes rett og slett for utrygt å fortsette å øve der umiddelbart etter bomberegnet? Uansett: Krigstrette Damekor-damer måtte vinteren 1945 finne midlertidige øvingslokaler. Men de kom snart tilbake – de sang på Slottsplassen 13. juni 1945 – og har øvet i Arbins gate 1 siden.

Kort sagt: Oslo damekor hører hjemme i Arbins gate. Det er godt å høre hjemme et sted. Det er godt med ritualer og rutiner og faste holdepunkter i tilværelsen. Og det er veldig enkelt og greit.

Det var derfor med en viss uro at vi i 2012 hørte at maskinistene skulle selge gården. Salget ble omtalt i media, Ibsen hadde jo bodd her i gården de siste 11 årene av sitt liv. At Oslo Damekor hadde øvd her i 76 år stod det ingenting om, og da Christian Ringnes i desember 2012 kjøpte Arbins gate 1, visste han neppe at han fikk Nordens eldste damekor med på kjøpet.

Årene gikk, vi øvde hver torsdag, vi slo oss til ro med at den nye gårdeieren ikke utgjorde noen nevneverdig trussel mot våre vaner, tradisjoner og trygghet. Men så, i februar 2019, falt bomben – ikke akkurat som i desember 1944, men med det, for Oslo Damekor, samme resultatet: Arbinsgate 1 skal pusses opp fra innerst til ytterst, og Oslo Damekor må ut! Før neste torsdag! Faktisk i løpet av førstkommende helg!

Det ble selvfølgelig et voldsomt styr. Noter og papirer, pappkrus, og termokanner, den fine gongen som brukes ved hver generalforsamling, en gjenglemt champagneflaske og alt annet som damekorets damer gjennom 83 år hadde klart å stappe inn i tilgjengelige skap – og ikke tatt ut igjen – ble fraktet ned og ut på gaten. Der ble det stuet inn i en tilgjengelig bil for å kjøres til midlertidig lagring et sted.

Og der stod vi på gaten i vintermørket utenfor Arbins gate 1 og så på hverandre. Langsomt tok vi det inn over oss: Vi var fordrevet, utestengt, uønsket – på ubestemt tid. Hva nå? Hvordan skal vi greie oss uten øvingslokaler? Og enda verre: Vi skal jo feire 150-års jubileum om drøyt halvannet år. Hvordan skal vi klare det?

Denne teksten handler om Arbins gate 1, men for å virkelig forstå og kjenne et sted, må man også kjenne stedets motstykke, dets motsetning. Motstykket til Arbins gate 1 er for oss «Hjemløshet». I februar 2019 ble vi hjemløse og vi har vært det siden. Å være hjemløs betyr å ikke vite hvor vi hører til, å ikke vite hvor vi skal møtes. Å være hjemløs betyr å alltid være på flyttefot.

Styret kastet seg rundt, det ble forhandlet med maskinistene. Meldinger og eposter svirret frem og tilbake. Vi fikk tilbud om loftslokaler i Bygdø allé. Ok – du må ha kode for å komme inn, det er lavt under taket, og hele rommet må ommøbleres før og etter øvelser, men la gå – vi har et sted å øve. Siden flyttet vi til Marienlyst skole, der øvde vi i et lite musikkrom. Nestleder oppbevarte kaffetrakter med tilbehør under arbeidspulten sin, og kaffekos ble servert i et kott. Etter hvert fant vi veien til Hartvig Nissen skoles personalrom. Her var det bedre plass, riktig så koselig og bare halve rommet måtte ommøbleres. Det var her vi holdt til i mars 2020 da hele Norge stengte ned.

Nå var vi dobbelt hjemløse: Ikke hadde vi noe fast sted å synge sammen, og dessuten var jo korsang blitt ulovlig! Det vil si: Det var jo lov å synge på Zoom – alene sammen, den ultimate hjemløshet for kor. Tiden ruslet og gikk som vi vet. Etter hvert øvde vi mye ute i parker og hager og borettslag. Over halve byen, fra Bygdøynes til Vålerenga kirke har vi øvd og sunget så godt vi kunne, med to meters avstand, ulltrøye, lue og munnbind i veska. Vi kom tilbake til Nissens personalrom etter hvert, men dette lokalet er buet, og med to meters avstand viste det seg at korister på ytterfløyene ikke kunne se hverandre. Ikke ideelt.
I august 2020 øvde vi en periode på «Perlen», en fordums bar – angivelig av det slibrige slaget – med inngang fra Ring 1 ved hovedbrannstasjonen.

Å være hjemløs betyr å være på flyttefot. Onsdag igjen, hvor skal vi øve? Sjekke epost, sjekke facebook, sms «Jeg kommer, trodde vi skulle være et annet sted», sms «Jeg finner dere ikke, jeg drar hjem igjen». Rotløse, vandrende, men vi glemmer ikke hvor vi kommer fra! I begynnelsen spurte vi rett som det var ansvarlig styremedlem: «Er det noe nytt om Arbins gate?» Etter hvert ble det lenger mellom hver gang vi spurte, helt forsiktig: «Kan det hende at det er noe nytt om Arbins gate…?»

Ikke noe nytt. Ikke noe nytt. Ikke noe nytt. I to år og tre måneder det samme svaret: Ikke noe nytt om Arbins gate.

Men så, kjære damer, SÅ! Etter mer enn to år med ørkenvandring, mer enn to år med hvileløse korøvelser i øst og vest, med Zoom og to meters forsvarlige avstander, med hit og dit og opp og ned, SÅ kom beskjeden: I august kan dere komme tilbake til Arbins gate!

Gratulerer alle sammen – og velkommen hjem!

Skrevet av Elizabeth Nielsen.

150 års jubileum, Bygdøy, Damekor, Dirigent: Marianne Husby Berg, Forfatter: Elizabeth Nielsen, Foto Ingunn Gjørva, Kor, korona, Nordens eldste damekor, ODK

Samklang og korona- er det mulig?

Å synge sammen i kor handler mye om å lytte. Alle dirigenter terper vel på dette, men vi tør påstå at vår dirigent terper mer på dette enn de fleste. Hun kom til Oslo Damekor som en virvelvind i 2008 og dermed var det slutt på faste plasser og faste grupper og faste stemmer og i det hele tatt slutt på mye som vi var vant til. Til gjengjeld startet en intensiv lyttetrening som vi har holdt på med siden.

Bland dere! sier Marianne dirigent. Vi blander oss lydig og passer på å ikke stå ved siden av noen som synger det samme som oss. Bland dere igjen! Vi lærer fort at når vi står blandet (i stedet for i stemmegrupper) hører vi mer og bedre. Vi hører hvor og hvordan vi passer inn i det store klangbilde, rett og slett. Så enkelt og så vanskelig.

Bland dere lurt! Sier Marianne dirigent. Stå ved siden av en som stemmen din klinger godt sammen med. Nei, dere to må ikke stå ved siden av hverandre (godmodig latter). Og vi oppdager at det faktisk er som hun sier – at stemmen blir bedre når vi står ved siden av «rett person».

Før koronaen. Godt og blandet på Lisa Kristoffersens plass i oktober -19. Foto: Ingunn Gjørva.

Kan dere høre de andre stemmene? Korsang handler ikke om å kjøre på – det handler om……riktig! Det handler om å lytte til hverandre. Vi var godt i gang med lyttingen og samklangen. Vi ble flinkere år for år. Ved oppstart 2020 (Oslo Damekor fyller 150 i år!) var både dirigent og korister ganske så fornøyde.

Men så! Så kom pandemi! Og hva nå? Hvordan lytter vi til hverandre under en pandemi? Først var det Zoom, og da fikk vi oss en god latter. Har du prøvd korsang på Zoom? Urkomisk og helt umulig. Et eller annet digitalt gjør at stemmene ikke kommer ut helt samtidig, men blir litt forskjøvet – ikke så mye, bare noen tiendedels sekunder, men mer skal det jo ikke til. Det reneste korbabbel, rett og slett. Korsang med Zoom betyr å synge alene mens du ser dirigenten på skjerm…… Ikke helt det samme som en korøvelse.

Avstand på øvelse. Foto: Ingunn Gjørva.

Etter hvert ble pandemikrisen litt mindre kritisk, og vi fikk lov til å begynne med øvelser igjen, men OBS! En meter avstand til sidedamen og to meter avstand til damen foran. Og ikke bland dere! For om en av oss er smittet, ja, da gjelder det at hun smitter færrest mulig andre kordamer. Derfor altså: Stå ved siden av de samme damene hver gang og hele øvelsen gjennom. Det er lett å skjønne at i et kor med rundt 30 sangere, så må det bli langt fra den ene ende av koret til den andre. I tillegg øver vi nå i et lokale som er litt buet, hvilket medfører at koristene i den ene enden faktisk ikke kan se koristene i den andre.

Jeg vet, sukket Marianne dirigent for en uke siden, at alt dette ville ordne seg hvis dere bare kunne blande dere….

Så hva gjør vi? Vi lytter enda mer en før. Vi lytter så ørene står på stilk ut i rommet. Vi stirrer på våre medkorister og prøver å lytte med øynene. Vi øver til opptak hvor det er lettere å høre helheten. Og vi tar opptak på øvelsene for å prøve å høre enda mer. Mange av oss er nok blitt mer selvstendige sangere i denne tiden – det er absolutt en bonus. Vi greier oss og holder ut og gjør det beste ut av situasjonen. Men vi gleder oss helt sinnsykt! alle sammen til den dagen vi kan stå sammen, tett og blandet, og virkelig lytte til hverandre.

3.desember 2020 fyller Oslo Damekor 150 år. Vi har planlagt jubileumskonsert kl. 17.00 i Oslo Rådhus denne dagen og håper inderlig at denne planen kan gjennomføres.

 

Oslo Rådhus i tåke. Foto: Ingunn Gjørva.

Forfatter Elizabeth Nielsen

150 års jubileum, Damekor, Dirigent: Marianne Husby Berg, Forfatter: Hilde Marie Rekstad, Foto Ingunn Gjørva, Kor, Nordens eldste damekor, ODK

Jubileumstur til Hvaler

La la lala lala la…. Det hender så mangt på Hovedø`n en midtsommer natt. Mmmm mm.. Små fugler sang i busk og kratt, så jeg ble helt betatt! Det hender så.. da da vada da vada da …laa aaa aaa! En midtsommer natt.

Først la meg korrigere. Det hele hendte på Kirkeøy på Hvaler 21.-24. juni 2020. Vi tok inn på Sandbrekke gjestegård, en idyll med koronavennlige muligheter for både korseminar, jubileumsmiddag som holdt ypperste kvalitet laget av personalet, uteplasser under tak langs den vakre gårdsbygningen omkranset av roser og en velpleid have, en sangglad hane, og hester som lyttet oppmerksomt når vi ved noen anledninger valgte å synge ute.

Vi glemte raskt at vi på denne tiden skulle ha vært på den greske øya Tinos hvor grønn sjø og hvite strender, blandet med historiske opplevelser og samklang med et gresk kor, skulle kronet vårt 150-års jubileum dette året. Pandemiens krav om spriting av hender mellom håndtering av noteblader og kaffekopper la ikke en demper for lykken av å være sammen igjen; synge sammen, le sammen og til og med opptre for Hvalerturister og kirkefolk. Nye og gamle kormedlemmer ble enda bedre kjent, og repertoaret ble studert og innstudert til både latter og alvor. Balansen mellom punktlighet og seriøse anstrengelser fra både dirigent og medlemmer, og til tider vill latter og sure toner i de sene timer, er fantastisk i vårt kor. Det slår meg hvordan vårt kor har et øyeblikk for alle, og hvordan alle klarer å samle seg om øyeblikket.

Ja, nå bør det vel nevnes at Kjerringa med staven ikke var høydepunktet ved vår fremførelse på kirkebakken utenfor Hvaler kirke, men hva skal vi egentlig med den kjerringa? Ingen av oss har hverken stav eller meieri. Famlende, og enkelte øyeblikk med uteblivelse av nesten samtlige stemmer gjorde vår dirigent en smule alvorlig, men hun hentet seg fort inn. Vi satset i stedet alt på formidlingsevnen, og folk klappet uansett begeistret. De andre sangene ble vakkert fremført, skal vi tro tilbakemeldingen.

Og Gud vet hvor lenge slik vi satt og så utover sjø`n. Små fugler sang i busk og kratt så jeg ble ganske matt! Det hender så mangt på Hovedø`n en midtsommer natt!

Sankthansaften ble feiret på familiehytta til Anna, bare noen få kilometer fra gjestegården. En sommerdag av de beste med gradestokken opp mot de 30, tilbrakte vi først på stranden. Her var vannet på den langgrunne stranden overraskende varmt og for de badeglade inspirerte dette både til kollbøtter, synkronsvømming og mer ordinære aktiviteter. Hele tiden akkompagnert av latter og sang, men også av de gode mellommenneskelige samtalene. Oslo damekor er en spennende blanding av kvinner med stort aldersspenn, ulik sosial bakgrunn og et vidt spekter av arbeids- og livserfaringer. Kanskje i kontrast til arbeiderkvinnene som en gang var starten for vårt kor. Felles for alle nåværende korister ser ut til å være nysgjerrig livsutfoldelse og interesse for fellesskap. Folk med sammenfallende humor har også vært lett å finne.

Etter en helt fantastiske middag laget av Anne og Kjersti, tok humoren helt overhånd i Annas hage. Gro Anita satte i gang med treklemming for å beklage at hun hadde kommet borti en trestamme med den skarpe plaststolen, da hytteeier Anna kunne informere om at treet heter Bente. De usedvanlige kvinnelige formene på treet Bente var ikke til å unngå å se, og Bente fortjente en ekte korskål (en av de sangene vi kan aller best), og slik fortsatte det. Det ble gjort videopptak av en usedvanlig fremføring av Oppi Lauåsen, men den ble krevd sensurert og ikke delt. Det kan informeres om at hemmelige kopier fortsatt eksisterer.

Derfor ber og råder jeg enhver pike fjern og nær: gå aldri en deilig sommernatt i land på Hovedø`n, sitt aldri forelsket og betatt og se utover sjø`n. Sky alt som heter busk og kratt og husk for alltid at: Det hender så mangt på Hovedø`n en midtsommer natt.

Enda en korreksjon må gjøres. Piker som følges opp av en mann bør være advart, men dette er altså et damekor. Det er ingen fare forbundet med medlemskap i Oslo Damekor. Du kan fritt vandre blant busk og kratt, utfolde dine vokale og sosiale drømmer, og delta i utallige minneverdige opplevelser som korist hos oss. I jubileumsåret tar vi ikke imot nye medlemmer, men fra 2021 ønsker vi deg hjertelig velkommen! I mellomtiden kan du følge oss på facebook, og ikke minst sette av ettermiddagen den 3. desember for vår jubileumskonsert i Oslo rådhus. Der blir det et allsidig repertoar med blant annet et nyskrevet verk til Oslo Damekor av Ola Gjeilo.

Skrevet av Hilde Marie Rekstad.

Foto: Ingunn Gjørva