Kategoriarkiv: Kor

Foto Ingunn Gjørva, Kor, L Bredal, ODK, Seminar

Det er ikke lov å være kjedelig!

Oppsummering av seminarhelgen i Operaen basert på sannhet, løgn, dårlig hukommelse og direkte avskrift

Når man avslutter et kor-høstsemester for året, så får man en ekstra dag i uken. Torsdagen.

Den bruker man til å gå på konsert for eksempel. For det er nemlig sånn at alt som skjer av den slags kulturutskeielser i Norge, skjer på torsdager. Og torsdager, da er det korøvelse.

Så vi korister gjør oss ferdig med den slags ila juleferien, og er tilbake til full uke igjen tidlig i januar.

Noe av det aller beste med å være med i et kor er selvfølgelig å synge. Sammen.

Og ennå bedre enn det igjen, er de seminarhelgene vi lager oss i løpet av semesteret.

Noen ganger reiser vi langt, f.eks. til Moss, men nå for tiden prøver vi å være i takt med trenden i samtiden. Så vi er kor-treiste J, og samles i Oslo et sted.

Denne første samlingen i januar møttes vi alle sammen i Operaen i Oslo.

Vi har tidligere fått låne kor-rommet der. Det rommet der operakoret har sine øvinger.

Det er klart det var stor stas for oss glade amatører. Alle fikk hvert sitt notestativ og hver sin tilpassede HÅG-stol, så det var ingenting å si på komforten denne helgen.

Disse helgene gjør det mulig for oss å dyppe dypt ned i nye og gamle noter.

Vi fin-leser, terper, analyserer og øver. Igjen og igjen. På den samme satsen eller de samme 2 taktene jeg, for mitt vedkommende, for lengst trodde jeg hadde internalisert.

Men nei.

De samme taktene må tenkes, føles og uttrykkes helt på nytt nå. Fordi verden har forandret seg siden sist. Fordi at akkurat nå i dette nye, skrekkelige, politiske året 2024, må alt tolkes på nytt. Føles på nytt og uttrykkes på nytt.

For alt er forandret nå.

Gammel musikk for en ny tid. Da trenger man en helg. Eller to.

Og det er akkurat dette som er så tilfredsstillende med å synge i kor, – å vende tilbake etter juleferien til en hverdag med det konstante nærværet av musikken igjen. Musikken i rommet, i hodet, i brystet og i magen.

Og alle andre steder der søt musikk trives.

På søndagen kom helgens innleide overraskelse. For det er alltid en liten godbit som venter på dag 2. Disse er selvfølgelig ofte av det sangtekniske slaget. Så definitivt også denne gang.

Njål Sparbo er sanger, sangpedagog og forsker. Av og til hender det at han underviser i «psykofysisk tilstedeværelse».

Det ble en spennende søndag i Operaen.

Det skulle etterhvert vise seg at det ikke bare er magen vi synger med, eller brystet vi puster med.


«Bruk hoftene aktivt og beveg deg når du synger»! Det er ikke lov å være kjedelig – profesjonelle sangere tillater aldri at det blir kjedelig! Heller ikke på øvelser».

Et par helt utmerkede eksempler på aktiv hoftebruk satt fokuset hos damene, og dag 2 av seminaret var definitivt i gang.

«Bruk mellomgulvet og bekkenbunnen, og kjenn på spennet i den skrå sidemuskelen».

Damene er begeistret og nikker smilende. Alle kan kjenne det. Hvem hadde trodd det lå en muskel der…

For det er sangmusklene vi skal trene opp, blir det forklart. Ikke stemmen. Når sangmusklene er varme og aktiveres, vil tonen tre fram sterkere og stødigere, og du trenger nesten ikke å åpne munnen før de deiligste toner triller ut og molekyler bytter plass i rommet.

«Sangen stopper når luften er borte» sa Njål. Derfor skal vi spare på luften ved å lukke munnen når vi synger.

«Åpne heller opp i halsen og lag større rom rundt stemmebåndene ved å senke strupehodet» sier han. «Og hvis det er vanskelig så tenk at du brekker deg eller må kaste opp».

Det er samme bevegelse sa Njål.

Men det er ingen av damene som må kaste opp. Snarere tvert imot.

Moralen i historien denne søndagen er at man trenger ikke full åpning for å få til en «Aaaaahhh…» Gå heller for en deilig halvt lukket trutmunn, og få bedre resultat.

Det øves på trutmunn i alle ODK hjem etter dette. Sammen med skyve-øvelser for å hente fram de skrå magemusklene. Hver dag. Njål lovet raske resultater. Og, resultatet er også allerede bekreftet.

Sitat ivrig seminardeltaker:

«Jeg tok meg fri i dag og har øvd på liten munnåpning og tungen mot jekslene – tok meg selv opp når jeg sang på “gammel” måte og på “ny” måte. Jeg kan høre at lyden er “tettere” og kraftigere – men det er slitsomt – så nå har jeg krampe i kjeven og er sliten i tungen»

Man må lide for kunsten.

«En god sang børster støvet av hjertet» sies det litt filosofisk. Men så skal det altså vise seg at den faktisk g j ø r det! 

«Fordi lungene masserer hjertet når vi synger» sa Njål.

Tenk så mye helse det ligger i hver torsdag. Og alle andre dager og søndager man kan komme sammen og lage lyd.

Burde vært på blå resept.

Takk for et flott seminar.

Linda


150 års jubileum, Arbinsgate, Damekor, Dirigent: Marianne Husby Berg, Forfatter: Elizabeth Nielsen, Foto Ingunn Gjørva, Kor, Nordens eldste damekor, Øvingslokaler

Arbinsgate 1, fjerde etasje.

2 kommentarer

Min venninne synger i kor.
– Har de plass til meg i det koret tro?
– Ja, du må prøvesynge altså.
– Det går greit.
– Vi kan jo møtes utenfor, det er Arbins gate 1, rundt hjørnet fra Ibsenmuseet. Torsdag  klokken halv syv.

Det var mitt første møte med Arbins gate 1. En ærverdig bygård fra 1895, med stukkatur og smijern. Det står «selskapslokaler» på ringeklokken, og det er schwung over gelenderet som følger oss opp fire bratte etasjer. Vel oppe skyver venninnen opp en tung fyllingsdør. Vi er fremme i Oslo Damekors Rike.

-Vi leier av Maskinistforeningen, det er de som eier gården.

Og på veggen henger maskinistene: Alvorlige menn med dress og bart og gullramme stirrer ned på oss når vi synger.

Akustikken er kanskje ikke så mye å skryte av, men romslig er det: Gang, kjøkken (med fullt servise), balkong og to stuer (etter hvert måtte riktignok vi gi fra oss den ene). I gangen er et høyskap stappfullt av noter og Oslo damekors historiske papirer, i overskapene på kjøkkenet er det mere ODK-historie: Referater, bilder, diplomer, avisutklipp. Minner om forgangne tiders store og små koropplevelser.

Og hvorfor ligger Oslo Damekors historie her? Jo, fordi Oslo Damekor har øvd i Arbins gate 1, fjerde etasje, siden 1936. Det eneste avbrekket var våren 1945. Den 31. desember 1944 forsøkte nemlig allierte fly å bombe vår nesten-nabo Viktoria terrasse. Viktoria Terrasse kom nærmest uskadd fra angrepet, men 23 bygninger i nabolaget ble truffet. Arbins gate 1 ble ikke truffet, men bygningen fikk kanskje mindre skader? Eller det føltes rett og slett for utrygt å fortsette å øve der umiddelbart etter bomberegnet? Uansett: Krigstrette Damekor-damer måtte vinteren 1945 finne midlertidige øvingslokaler. Men de kom snart tilbake – de sang på Slottsplassen 13. juni 1945 – og har øvet i Arbins gate 1 siden.

Kort sagt: Oslo damekor hører hjemme i Arbins gate. Det er godt å høre hjemme et sted. Det er godt med ritualer og rutiner og faste holdepunkter i tilværelsen. Og det er veldig enkelt og greit.

Det var derfor med en viss uro at vi i 2012 hørte at maskinistene skulle selge gården. Salget ble omtalt i media, Ibsen hadde jo bodd her i gården de siste 11 årene av sitt liv. At Oslo Damekor hadde øvd her i 76 år stod det ingenting om, og da Christian Ringnes i desember 2012 kjøpte Arbins gate 1, visste han neppe at han fikk Nordens eldste damekor med på kjøpet.

Årene gikk, vi øvde hver torsdag, vi slo oss til ro med at den nye gårdeieren ikke utgjorde noen nevneverdig trussel mot våre vaner, tradisjoner og trygghet. Men så, i februar 2019, falt bomben – ikke akkurat som i desember 1944, men med det, for Oslo Damekor, samme resultatet: Arbinsgate 1 skal pusses opp fra innerst til ytterst, og Oslo Damekor må ut! Før neste torsdag! Faktisk i løpet av førstkommende helg!

Det ble selvfølgelig et voldsomt styr. Noter og papirer, pappkrus, og termokanner, den fine gongen som brukes ved hver generalforsamling, en gjenglemt champagneflaske og alt annet som damekorets damer gjennom 83 år hadde klart å stappe inn i tilgjengelige skap – og ikke tatt ut igjen – ble fraktet ned og ut på gaten. Der ble det stuet inn i en tilgjengelig bil for å kjøres til midlertidig lagring et sted.

Og der stod vi på gaten i vintermørket utenfor Arbins gate 1 og så på hverandre. Langsomt tok vi det inn over oss: Vi var fordrevet, utestengt, uønsket – på ubestemt tid. Hva nå? Hvordan skal vi greie oss uten øvingslokaler? Og enda verre: Vi skal jo feire 150-års jubileum om drøyt halvannet år. Hvordan skal vi klare det?

Denne teksten handler om Arbins gate 1, men for å virkelig forstå og kjenne et sted, må man også kjenne stedets motstykke, dets motsetning. Motstykket til Arbins gate 1 er for oss «Hjemløshet». I februar 2019 ble vi hjemløse og vi har vært det siden. Å være hjemløs betyr å ikke vite hvor vi hører til, å ikke vite hvor vi skal møtes. Å være hjemløs betyr å alltid være på flyttefot.

Styret kastet seg rundt, det ble forhandlet med maskinistene. Meldinger og eposter svirret frem og tilbake. Vi fikk tilbud om loftslokaler i Bygdø allé. Ok – du må ha kode for å komme inn, det er lavt under taket, og hele rommet må ommøbleres før og etter øvelser, men la gå – vi har et sted å øve. Siden flyttet vi til Marienlyst skole, der øvde vi i et lite musikkrom. Nestleder oppbevarte kaffetrakter med tilbehør under arbeidspulten sin, og kaffekos ble servert i et kott. Etter hvert fant vi veien til Hartvig Nissen skoles personalrom. Her var det bedre plass, riktig så koselig og bare halve rommet måtte ommøbleres. Det var her vi holdt til i mars 2020 da hele Norge stengte ned.

Nå var vi dobbelt hjemløse: Ikke hadde vi noe fast sted å synge sammen, og dessuten var jo korsang blitt ulovlig! Det vil si: Det var jo lov å synge på Zoom – alene sammen, den ultimate hjemløshet for kor. Tiden ruslet og gikk som vi vet. Etter hvert øvde vi mye ute i parker og hager og borettslag. Over halve byen, fra Bygdøynes til Vålerenga kirke har vi øvd og sunget så godt vi kunne, med to meters avstand, ulltrøye, lue og munnbind i veska. Vi kom tilbake til Nissens personalrom etter hvert, men dette lokalet er buet, og med to meters avstand viste det seg at korister på ytterfløyene ikke kunne se hverandre. Ikke ideelt.
I august 2020 øvde vi en periode på «Perlen», en fordums bar – angivelig av det slibrige slaget – med inngang fra Ring 1 ved hovedbrannstasjonen.

Å være hjemløs betyr å være på flyttefot. Onsdag igjen, hvor skal vi øve? Sjekke epost, sjekke facebook, sms «Jeg kommer, trodde vi skulle være et annet sted», sms «Jeg finner dere ikke, jeg drar hjem igjen». Rotløse, vandrende, men vi glemmer ikke hvor vi kommer fra! I begynnelsen spurte vi rett som det var ansvarlig styremedlem: «Er det noe nytt om Arbins gate?» Etter hvert ble det lenger mellom hver gang vi spurte, helt forsiktig: «Kan det hende at det er noe nytt om Arbins gate…?»

Ikke noe nytt. Ikke noe nytt. Ikke noe nytt. I to år og tre måneder det samme svaret: Ikke noe nytt om Arbins gate.

Men så, kjære damer, SÅ! Etter mer enn to år med ørkenvandring, mer enn to år med hvileløse korøvelser i øst og vest, med Zoom og to meters forsvarlige avstander, med hit og dit og opp og ned, SÅ kom beskjeden: I august kan dere komme tilbake til Arbins gate!

Gratulerer alle sammen – og velkommen hjem!

Skrevet av Elizabeth Nielsen.

150 års jubileum, 17. mai, Bruremarsj, Bygdøy, Damekor, Dirigent: Marianne Husby Berg, Forfatter: Linda Bredal, Kor, korona, Krigsseilermonumentet, ODK

Norge i rødt, hvitt og grått…

1 kommentar

Eller – Ikke akkurat «tyve grader pluss»

Etter en lang og kjedelig vinter på Zoom skulle vi endelig få synge sammen igjen.

5. mai meldte vårt hardtarbeidende styre, og med dårlig skjult begeistring: «nå kan vi øve sammen igjen»! Utendørs – i grupper av ti og ti – og med godt med avstand. Jippi!

Dermed ble det fysiske øvelser – det ble planlagt og arrangert. Vi fikk dedikerte plasser merket opp med kritt, i riktig avstand for hver sirkel, og med høy grad av intern selvjustis hvis noen skulle komme i skade for å skli ut av tilmålt plass. 

Det var snart 17 mai, og vi var også i år invitert til å synge i forbindelse med den årlige kransenedleggelsen ved krigsseilermonumentet på Bygdøy. Nå skulle vi til og med få anledning til å øve sammen to til tre ganger først. For en luksus! For en nyvunnen frihet.  Det føltes for godt til å være sant. Og det var det på sett og vis også.

Vi møttes i parken ved Vålerenga kirke dagen derpå, torsdag 6 mai, ved studentparlamentet på Blindern lørdag 8. mai i strålende sol. Vi sang to-stemt og flerstemt på våre opptegnede plasser. Vi pugget tekster og analyserte hvilken «herre det var som stille hadde lempet så vi vant vår rett? For var det helt sikkert at det var sjølveste skaperen, eller fantes det andre høye herrer som kunne hatt en finger med i spillet den gangen? Vi sang «JA vi elsker og Norge i rødt, hvitt og blått» – til intet øye var tørt. Solen skinte, studentene klappet. Dirigenten smilte fra øre til øre og sa: «dette blir en fin 17 mai».

Og alt lå jo til rette for det. Hadde det bare ikke vært for at det, atter en gang, kom nye retningslinjer to dager senere.

I tråd med at temperaturen sank i kjent takt med nedtellingen til 17. mai, hadde kulturdepartementet fått kalde føtter, og 11. mai kom beskjeden om at Oslo kommune skulle ha egne retningslinjer direkte fra kulturdepartementet. Vi fikk lov til å stille med maks 7 korister i tillegg til dirigenten. En liten strek i regninga der altså.

Tradisjonelt har Oslo Damekor alltid sunget på 17. mai, ett eller annet sted, og de siste årene med ydmykhet og glede under kransenedleggelsen ved krigsseilermonumentet ved Maritimt Museum på Bygdøy. Det er alltid helt spesielt å starte 17. maidagen med sang og flagg.

Heldigvis hadde vi brukt våre to felles, fysiske sangøvelser godt og dirigenten hadde en godt forberedt gruppe å velge fra. Kun sju korister… Klart vi klarer det!

17. mai 2021 kommer med tidenes dårligste vær. Sju korister, én stand in og én dirigent møtes klokken 09:00, og prøver å synge seg varme – og ikke minst holde seg varme – i de lusne sju gradene morgenen hadde å by på. Takk og lov for bunaden. Duskregnet legger seg som små krystaller pent utenpå kappen og volder ikke egentlig så stor skade. Men klokken er bare 09:00. Vi skal synge klokken 10:00!

Klokken 09:30 – Oppmøte ved monumentet. Ikke store oppmøtet er det vel lov å si, bortsett fra oss sju, pluss stand in’n og dirigenten. Det har jo ikke vært lov å skryte om noe som helst i forkant, og graden av hemmeligholdelse om hva som skjer hvor har vært tatt seriøst.

En lydmann og en kameramann smiler og nikker takk for sist. Det var jo ett år siden.

Så kom to kransenedleggere fra Maritimt museum. Så kom en representant fra 17. mai komiteen og så kom viseadmiral og sjef for forsvarsstaben.

Klokken er blitt 10 og det hele skal starte. Idet representanten fra 17 mai komiteen ønsker velkommen, og introduserer Viseadmiralen, åpner himmelen seg og introduserer høljeregn.

Hun taler ferdig, og hilser monumentet. Vinden øker med regnet. Der vi står er det ikke mulig å høre et ord.  Kranser legges ned. Regnet dundrer mot plastkledde mikrofoner og etterlater seg en interessant tromming. Som spredt regn mot stramt telttak. Litt melankolsk der et lite øyeblikk med raske tilbakeblikk på barndommens campingturer, men det varer ikke lenge. (Heldigvis)

Vi forstår raskt at dette ikke nødvendigvis er et «komp» som kommer til å hjelpe vårt lille kor.

Det lukter en blanding av vått gress og fuktig ull fra ni bunader.

Det er snart vår tur… tror vi . Vi hører jo ingenting, men dirigenten som står inne i en busk på andre siden av monumentet ser ut til å ha løftet armene. Bak oss har Oslo seilerforening kommet godt i gang med sin kortesje fra Frognerkilen og utover i fjorden. Color Magic som har ligget i dokk hele året, og lengre til, vil være med et stykke på veien og tuter høyt av glede tre lange ganger akkurat i det vi får tonen til Brudemarsj fra Valsøyfjord 😊 Og som den dronningen hun er der hun ligger og deiser rolig i bølgene, brettes Freddy Mercury og Queen sin klassiske «It`s a kind og magic» ut i all sin genialitet over alle hennes høyttalere og tåkelurer. Endelig får hun lov til å bruse litt med propellen og være med i en felles hyllest. Det er 17. mai. La alle basuner blåse!

Så vi kjemper om oppmerksomheten gjennom hele Brudemarsjen. Mot selveste Queen og den jevne takten av tunge vanndråper mot plast på mikrofon.

Men rett skal være rett. Når «Norge i rødt, hvitt og blått» kommer er det ingen som tenker på det lenger. Jeg vet ikke om Color Magic fortsatt spiller eller ikke – For vi har pugget teksten, vi kan den utenat! Vi vet at flagget er som et regnbuens tegn UNDER skyen, og at det igjen glitrer OVER byen i det røde og hvite og blå.

Ja vi elsker. Det gjør vi jo, tross alt vær og vind. Vi kjenner jo dette landet, og vi kjenner sangen vår. Den kan vi! Og vi husker å ikke puste eller, jeg tror vi glemmer å puste fordi vi er så drillet på at det er bare lov etter avtale med sidekoristen.. Og, når var det min tur igjen?

Det er vakkert og godt selv om regnet pisker i ansiktet, og fingre og tær er istapper. Sminken renner som våt maling, og håret har ikke lenger krøller.  Heldige er noen få som har hodeplagg til bunaden. Dirigenten dirigerer med store bevegelser under løvtreet sitt. Det skal flyte over alle punktumene.  Hun fjern-dirigerer og har definitivt over tre meters avstand. Det gjør det hele veldig koronavennlig og vi kan være åtte korister i full samklang.

Så var det hele over. Og alt er glemt. Regnet, de følte minusgradene, brølene fra Color Line og plaskene og feedbacken fra våte mikrofoner.

Vi er glade og fornøyde. Kalde, ja. Våte, veldig.  Men ingenting er nytt under skyen.

Du er vårt, du er vårt gamle Norge. Vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått. Og litt grått. Det er 17. mai. Det er sånn det skal være 😊.

Skrevet av Linda Bredal. Foto: Linda Bredal.

1.mai, 150 års jubileum, Arbinsgate, Damekor, Forfatter: Anne Aukrust, Konsert, Kor, korona, ODK, Oslodamekor

Priset være kvinden

1 kommentar

…heter det så fint i sangen som vi skal synge på jubileumskonserten vår. Når den en gang i postcoronatid lar seg gjennomføre. Det vet vi at den gjør, og det gleder vi oss til!

Diktet ”til Kvinden”, er skrevet av Henrik Ibsen i 1859. I den tiden var slike lovord om kvinnen en heller sjelden kost.  Dette diktet ble til bare 11 år før Oslo damekor, eller Christiania  Arbeidersamfunds Kvinnesangforening som det ble kalt den gangen, ble grunnlagt.

Det skulle gå hele 14 år før kvinner fikk lov til å studere ved universitetene i Norge.

I 1882 het det i en uttalelse fra det medisinske fakultet at kvinner ikke, med visse unntak, egnet seg til å studere medisin. 

”Regelen er vel den, at kvinder, der komme ind paa disse aandslivets felter, der ligesom af naturen ikke ere anviste dem, taber deres kvindelighet, at deres intelligens udvikles paa bekostning af deres gemytsliv, saa at man ofte faar det indtryk, at der ved kvinder af denne art er noget abnormt, der ikke tillader nogen tvivl om, at kvinden her er udenfor sit naturlige felt».

Derimot, hevdet fakultetet, hadde kvinnen de egenskaper «… der gjør henne særlig skikket til den egentlige sygepleie, som er et felt, hvortil hun af naturen ligefrem er henvist”.

Det het også at kvinner verken hadde nervestystem eller helbredelse til omfattende studier og åndsarbeide. Kvinner manglet nemlig ro og likevekt i tankene, og likeså fasthet i karakter og vilje. Så konklusjonen her var at kvinner fra naturen av, ikke var skikket til å være leger.

Det er i grunnen ganske bra å tenke på at det i dag er nærmere 65 prosent av legestudentene i Norge, kvinner. Så da vet vi det! 

Og fra grunnleggelsesåret til Oslo Damekor, skulle det gå nesten femti år før kvinnene i Norge fikk stemmerett.  Det fantes riktignok et unntak. Enker kunne stemme i kommunale valg, i kraft av å være husholdsoverhodet, som det het.

Og i 1894 fikk kvinnene lov til å bli med å stemme over den nye brennevinsloven.

”Naar Drikken faar Indgang i Hjemmene, naar Manden, Faderen, Sønnen, Broderen henfalder til Drik, hvem er det da, det først og verst gaar ud over? Mon ikke netop Hustruen, Moderen, Datteren, Søsteren, med et Ord: Kvinden i Hjemmet”?

Men så var det slutt, helt fram til 1913, eller egentlig til 1919, først da fikk alle kvinner, inkludert de som var på fattigkassa, stemmerett i Norge.

Men hva med 1870, det året da Oslo damekor ble opprettet? Et lite søk på norske Wikipedia, avdekker noe som virker litt snodig.

Av 16 kjente og mindre kjente personer som ble født dette året, er det kun en kvinne som er nevnt. Og blant kongelige fødsler som Christian den tiende av Danmark/Norge, polarforskeren Nicolai Hansen, komponisten Franz Lehar og selveste Lenin, ble det også født ei dame som het Agnes Ozman. Hva hun var kjent som; jo hun var den første i verden til å tale i tunger.

Hva som ikke er nevnt, er at samme år ble Elise Sem født. Hun skulle bli landets første kvinnelige advokat, og Europas første kvinnelige høyesterettsadvokat.  

Nå skal det sies at Wikipedia kanskje ikke er det mest etterrettelige organ som finnes, men likevel, kanskje tidene ikke har forandret seg så mye som vi liker å tro?

Men tilbake til 1870 og damekoret vårt.  Det hadde ikke alltid vært selvsagt at kvinnene skulle få synge. Tidligere hadde vi kastratsangere. Det var den tidens lyse stemmer, i mangel av at kvinner fikk innta denne arenaen.

Da ble løsningen å kastrere unge gutter før de kom i stemmeskiftet.  Denne brutale tradisjonen holdt seg fra 1500 da det ble forbudt for kvinner å tale og ynge i romersk-katolske kirker. Kastratsangerne beholdt sine lyse stemmer, og fikk en rar, metallisk lyd, det var omtrent som å høre Pavarotti på helium.

Det var mange om ofret både genitalier og familieliv på kunstens alter.  For de som ble berømte, var det kanskje av og til verdt forsakelsen.  De fikk nemlig stjernestatus, og ble gjenstand for en nærmest hysterisk offentlig beundring. Og kanskje nettopp fordi stemmen var menneskeskapt, og ikke gitt av Gud. For slik var tidene da.

Det var 16- og 1700-tallet som var kastratsangernes glanstid. Utover 1800-tallet døde tradisjonen langsomt ut. Den siste rollen for en mannlig sopran, ble skrevet i 1824.

Men noen ble tilbake. Alessandro Moreschi var verdens siste kastratsanger. Han levde helt fram til 1922, og da han trakk sitt siste sukk i april i 1922, markerte det slutten på en musikalsk æra som aldri kom tilbake. Og godt var det. 

Og slik hørtes han ut, Alessandro Moreschi: https://www.youtube.com/watch?v=KLjvfqnD0ws

Så tilbake til Damekoret og stiftelsesåret 1870.  Det var det året som kastrering av unge gutter ble forbudt. Det var nok ingen sammenheng her, men på et vis er ringen litt sluttet. Og så må vi bøye oss i støvet og takke våre formødre som gikk foran og var pionerer i si tid, enten det gjaldt sang, stemmerett eller utdanning, og alt det andre! Og de ryddet veien for de neste generasjoner.

De som har spilt i korps kjenner nok til en marsj som heter ”Guttene kommer”. Den blir regnet som verdens eldste marsj skrevet for korps, men den kom først i 1901, altså over 30 år etter at Norges første damekor ble stiftet! Så kanskje skulle det ha vært en sang som heter jentene kommer også?

For nå er vi her, uansett, og vi har vært her i over 150 år, og her vil vi fortsatt bli! Hurra for oss!

Skrevet av Anne Aukrust

Damekor, Forfatter: Linda Bredal, Kor, korona, Nordens eldste damekor, ODK, Påske

The sound of Silence – en påskebetraktning.

Den jevne summingen fra Mosseveien forteller meg at påsken er over. De velkjente by-lyden er tilbake. Den stille uken er over for denne gang. 

Påsken er min favoritthøytid. Den er sånn passe lenge etter jul, og den har passe mange fridager.  Og så er det så stille i byen.

Katten i Oslo.. Foto: Linda Bredal.

Men påsken byr også på  kontraster og variasjon:  “Det volder litt rabalder”.  Historien om påsken spenner fra død til oppstandelse, fra lidelse til glede. For oss litt mer sekulære – fra vinter til vår, fra hagl til hestehov, gåsunger og nypusset sykkel.

Og folk flest er på hytta.

Selvfølgelig – påsken er sikkert fin på hytta, gule påskeegg i laftet hyttevegg.

Naboene fra Grefsen og Grünerløkka i jevn og synkron dobbeldans oppover Sollifjell. Nøttebrune og med hvite smil.

Men deiligst er det i Oslo.. I Oslo er det stille. Gatene er tørre og naturen er grønn. Både Gjøk og Sisik, Trost og Stær er kommet tilbake.

På Katten er det mørkt om natten, men definitivt mindre enn atten… grader i vannet.   Og befriende fritt for isbadere som jo nesten alle er blitt i løpet av det første kvartalet av år to i koronaens tidsregning.

For det er ikke is på vannet. Det er ikke snø her heller. Ikke så langt øyet kan se.

Og stillheten … Hvis jeg lukker øynene og lytter hører jeg ingenting.   Eller, ingenting er kanskje ikke helt riktig.. Jeg hørte en fisk som vaket. Det sa plask og ga ringer i vannet.  Og jeg kan høre måkene. Men måkene hører vi jo alltid uansett. Både her på Katten og inne i byen. 

 Men det er lissom greit akkurat nå i påsken. For lyden av måker blir til “lyden av stillhet” når den kobles med de svake krusningene av friske bølger som slår inn mot svabergene her nede på Katten.

Det er egentlig bare fraværet av lyden av snekke som avslører at det ikke helt er sommer ennå. Alle snekkene og deres like ligger nå på paradeplass i hagen eller i havna, klare for omfattende våronn og «trutning».  For båtfolket har travle tider i påsken. De har lagt skia på hylla. Etter vinterferien.   Og snart er de på vannet. Snekkene altså. 

Og lyden av vår forvandles til lyden av sommer.

Men enn så lenge er det stille.

Det stilner allerede fredag før palmesøndag. Klokken 16. For hyttefolket skal ikke sørover.  Dermed kan køene langs Mosseveien ta påskeferie klokken 15. Da har de siste påskebilene kommet seg ut av Opera- og Vålerengatunellen og står i stille kø nordover.

Den første lyden av påske er bilene som forlater byen.                                     

De som ikke har kommet seg vekk pr. palmefredag, de skal ingen steder. Og skal de det så er det til fots. I spaserskoene som akkurat er ryddet opp igjen fra boden.                                                                                                          Lyden av småstein, sand og grus som knaser under sålen rekker vi bare så vidt å nyte før feiebilene er i gang over hele byen mandag, tirsdag og onsdag før skjærtorsdag.  Et sikkert vårtegn.  Det er ikke mulig å parkere noe sted i byen disse dagene.  De som skal langt, for eksempel ned til Karl Johan, de har tatt fram sykkelen.

Fremdeles stille nede på Katten. Bortsett fra to høye Tuuuuut – Tuuuut! fra Color Line som har forflyttet seg nesten helt bort til Nesoddtangen for å trimme kjølen litt og for å teste hornet, før den stille sklir tilbake til den faste plassen sin i Frognerkilen. Så ikke helt stille da, men så stille som det kan bli i en storby.

Men for oss som bor her er det akkurat sånn stillheten høres ut.              Som påske.

Den jevne summingen fra Mosseveien forteller meg at livet er tilbake til det normale.  Vel, normal?  Likevel den jevne og etter hvert nesten meditative summingen fra Mosseveien er konstant. Og normal. Kanskje er den til og med litt kraftigere nå som matpakka blir kjørt til jobben. Fra her hvor jeg sitter på den harde spisestuestolen (som aldri var tiltenkt rollen som kontorstol) høres det i hvert fall ikke ut som lyden av hjemmekontor der nedenfor. Tett trafikk.  Nå inn til byen.  Men den jevne summingen er en lyd jeg er blitt vant til.  Det er lyden av byen.

Lykken skulle ha det til at akkurat i dag kom regjeringen på banen med  gjenåpningsplanen.   I fire trinn går vi altså mot lysere tider for hjerte og sinn.   La oss håpe på fire kvantesprang!   La det gå fort nå til gjenåpning og felles-sang!  Jeg velger meg april, fordi den evner eier.  Fordi den krefter velter.

I den blir somren til!

Foto: Linda Bredal.