Oppsummering av seminarhelgen i Operaen basert på sannhet, løgn, dårlig hukommelse og direkte avskrift

Når man avslutter et kor-høstsemester for året, så får man en ekstra dag i uken. Torsdagen.

Den bruker man til å gå på konsert for eksempel. For det er nemlig sånn at alt som skjer av den slags kulturutskeielser i Norge, skjer på torsdager. Og torsdager, da er det korøvelse.

Så vi korister gjør oss ferdig med den slags ila juleferien, og er tilbake til full uke igjen tidlig i januar.

Noe av det aller beste med å være med i et kor er selvfølgelig å synge. Sammen.

Og ennå bedre enn det igjen, er de seminarhelgene vi lager oss i løpet av semesteret.

Noen ganger reiser vi langt, f.eks. til Moss, men nå for tiden prøver vi å være i takt med trenden i samtiden. Så vi er kor-treiste J, og samles i Oslo et sted.

Denne første samlingen i januar møttes vi alle sammen i Operaen i Oslo.

Vi har tidligere fått låne kor-rommet der. Det rommet der operakoret har sine øvinger.

Det er klart det var stor stas for oss glade amatører. Alle fikk hvert sitt notestativ og hver sin tilpassede HÅG-stol, så det var ingenting å si på komforten denne helgen.

Disse helgene gjør det mulig for oss å dyppe dypt ned i nye og gamle noter.

Vi fin-leser, terper, analyserer og øver. Igjen og igjen. På den samme satsen eller de samme 2 taktene jeg, for mitt vedkommende, for lengst trodde jeg hadde internalisert.

Men nei.

De samme taktene må tenkes, føles og uttrykkes helt på nytt nå. Fordi verden har forandret seg siden sist. Fordi at akkurat nå i dette nye, skrekkelige, politiske året 2024, må alt tolkes på nytt. Føles på nytt og uttrykkes på nytt.

For alt er forandret nå.

Gammel musikk for en ny tid. Da trenger man en helg. Eller to.

Og det er akkurat dette som er så tilfredsstillende med å synge i kor, – å vende tilbake etter juleferien til en hverdag med det konstante nærværet av musikken igjen. Musikken i rommet, i hodet, i brystet og i magen.

Og alle andre steder der søt musikk trives.

På søndagen kom helgens innleide overraskelse. For det er alltid en liten godbit som venter på dag 2. Disse er selvfølgelig ofte av det sangtekniske slaget. Så definitivt også denne gang.

Njål Sparbo er sanger, sangpedagog og forsker. Av og til hender det at han underviser i «psykofysisk tilstedeværelse».

Det ble en spennende søndag i Operaen.

Det skulle etterhvert vise seg at det ikke bare er magen vi synger med, eller brystet vi puster med.

«Bruk hoftene aktivt og beveg deg når du synger»! Det er ikke lov å være kjedelig – profesjonelle sangere tillater aldri at det blir kjedelig! Heller ikke på øvelser».

Et par helt utmerkede eksempler på aktiv hoftebruk satt fokuset hos damene, og dag 2 av seminaret var definitivt i gang.

«Bruk mellomgulvet og bekkenbunnen, og kjenn på spennet i den skrå sidemuskelen».

Damene er begeistret og nikker smilende. Alle kan kjenne det. Hvem hadde trodd det lå en muskel der…

For det er sangmusklene vi skal trene opp, blir det forklart. Ikke stemmen. Når sangmusklene er varme og aktiveres, vil tonen tre fram sterkere og stødigere, og du trenger nesten ikke å åpne munnen før de deiligste toner triller ut og molekyler bytter plass i rommet.

«Sangen stopper når luften er borte» sa Njål. Derfor skal vi spare på luften ved å lukke munnen når vi synger.

«Åpne heller opp i halsen og lag større rom rundt stemmebåndene ved å senke strupehodet» sier han. «Og hvis det er vanskelig så tenk at du brekker deg eller må kaste opp».

Det er samme bevegelse sa Njål.

Men det er ingen av damene som må kaste opp. Snarere tvert imot.

Moralen i historien denne søndagen er at man trenger ikke full åpning for å få til en «Aaaaahhh…» Gå heller for en deilig halvt lukket trutmunn, og få bedre resultat.

Det øves på trutmunn i alle ODK hjem etter dette. Sammen med skyve-øvelser for å hente fram de skrå magemusklene. Hver dag. Njål lovet raske resultater. Og, resultatet er også allerede bekreftet.

Sitat ivrig seminardeltaker:

«Jeg tok meg fri i dag og har øvd på liten munnåpning og tungen mot jekslene – tok meg selv opp når jeg sang på «gammel» måte og på «ny» måte. Jeg kan høre at lyden er «tettere» og kraftigere – men det er slitsomt – så nå har jeg krampe i kjeven og er sliten i tungen»

Man må lide for kunsten.

«En god sang børster støvet av hjertet» sies det litt filosofisk. Men så skal det altså vise seg at den faktisk g j ø r det! 

«Fordi lungene masserer hjertet når vi synger» sa Njål.

Tenk så mye helse det ligger i hver torsdag. Og alle andre dager og søndager man kan komme sammen og lage lyd.

Burde vært på blå resept.

Takk for et flott seminar.

Linda