Oppsummering av seminarhelgen i Operaen basert på sannhet, løgn, dårlig hukommelse og direkte avskrift
Når man avslutter et kor-høstsemester for året, så får man en ekstra dag i uken. Torsdagen.
Den bruker man til å gå på konsert for eksempel. For det er nemlig sånn at alt som skjer av den slags kulturutskeielser i Norge, skjer på torsdager. Og torsdager, da er det korøvelse.
Så vi korister gjør oss ferdig med den slags ila juleferien, og er tilbake til full uke igjen tidlig i januar.
Noe av det aller beste med å være med i et kor er selvfølgelig å synge. Sammen.
Og ennå bedre enn det igjen, er de seminarhelgene vi lager oss i løpet av semesteret.
Noen ganger reiser vi langt, f.eks. til Moss, men nå for tiden prøver vi å være i takt med trenden i samtiden. Så vi er kor-treiste J, og samles i Oslo et sted.
Denne første samlingen i januar møttes vi alle sammen i Operaen i Oslo.
Vi har tidligere fått låne kor-rommet der. Det rommet der operakoret har sine øvinger.
Det er klart det var stor stas for oss glade amatører. Alle fikk hvert sitt notestativ og hver sin tilpassede HÅG-stol, så det var ingenting å si på komforten denne helgen.
Disse helgene gjør det mulig for oss å dyppe dypt ned i nye og gamle noter.
Vi fin-leser, terper, analyserer og øver. Igjen og igjen. På den samme satsen eller de samme 2 taktene jeg, for mitt vedkommende, for lengst trodde jeg hadde internalisert.
Men nei.
De samme taktene må tenkes, føles og uttrykkes helt på nytt nå. Fordi verden har forandret seg siden sist. Fordi at akkurat nå i dette nye, skrekkelige, politiske året 2024, må alt tolkes på nytt. Føles på nytt og uttrykkes på nytt.
For alt er forandret nå.
Gammel musikk for en ny tid. Da trenger man en helg. Eller to.
Og det er akkurat dette som er så tilfredsstillende med å synge i kor, – å vende tilbake etter juleferien til en hverdag med det konstante nærværet av musikken igjen. Musikken i rommet, i hodet, i brystet og i magen.
Og alle andre steder der søt musikk trives.
På søndagen kom helgens innleide overraskelse. For det er alltid en liten godbit som venter på dag 2. Disse er selvfølgelig ofte av det sangtekniske slaget. Så definitivt også denne gang.
Njål Sparbo er sanger, sangpedagog og forsker. Av og til hender det at han underviser i «psykofysisk tilstedeværelse».
Det ble en spennende søndag i Operaen.
Det skulle etterhvert vise seg at det ikke bare er magen vi synger med, eller brystet vi puster med.
«Bruk hoftene aktivt og beveg deg når du synger»! Det er ikke lov å være kjedelig – profesjonelle sangere tillater aldri at det blir kjedelig! Heller ikke på øvelser».
Et par helt utmerkede eksempler på aktiv hoftebruk satt fokuset hos damene, og dag 2 av seminaret var definitivt i gang.
«Bruk mellomgulvet og bekkenbunnen, og kjenn på spennet i den skrå sidemuskelen».
Damene er begeistret og nikker smilende. Alle kan kjenne det. Hvem hadde trodd det lå en muskel der…
For det er sangmusklene vi skal trene opp, blir det forklart. Ikke stemmen. Når sangmusklene er varme og aktiveres, vil tonen tre fram sterkere og stødigere, og du trenger nesten ikke å åpne munnen før de deiligste toner triller ut og molekyler bytter plass i rommet.
«Sangen stopper når luften er borte» sa Njål. Derfor skal vi spare på luften ved å lukke munnen når vi synger.
«Åpne heller opp i halsen og lag større rom rundt stemmebåndene ved å senke strupehodet» sier han. «Og hvis det er vanskelig så tenk at du brekker deg eller må kaste opp».
Det er samme bevegelse sa Njål.
Men det er ingen av damene som må kaste opp. Snarere tvert imot.
Moralen i historien denne søndagen er at man trenger ikke full åpning for å få til en «Aaaaahhh…» Gå heller for en deilig halvt lukket trutmunn, og få bedre resultat.
Det øves på trutmunn i alle ODK hjem etter dette. Sammen med skyve-øvelser for å hente fram de skrå magemusklene. Hver dag. Njål lovet raske resultater. Og, resultatet er også allerede bekreftet.
Sitat ivrig seminardeltaker:
«Jeg tok meg fri i dag og har øvd på liten munnåpning og tungen mot jekslene – tok meg selv opp når jeg sang på “gammel” måte og på “ny” måte. Jeg kan høre at lyden er “tettere” og kraftigere – men det er slitsomt – så nå har jeg krampe i kjeven og er sliten i tungen»
Man må lide for kunsten.
«En god sang børster støvet av hjertet» sies det litt filosofisk. Men så skal det altså vise seg at den faktisk g j ø r det!
«Fordi lungene masserer hjertet når vi synger» sa Njål.
Tenk så mye helse det ligger i hver torsdag. Og alle andre dager og søndager man kan komme sammen og lage lyd.
Jeg har vært igjennom en tidsreise med koret, sier Sonja. Oslo Damekor har en historie som går tilbake til kong Oscars tid, og den bør tas vare på.
Og nettopp derfor er det med glede og takknemlighet at vi her deler noe av Sonjas lange historie i Oslo Damekor. I denne samtalen forteller Sonja om hennes store hobby og sterke engasjement for Oslo Damekor gjennom 50 år. Sonjas lange historie med koret gir et fantastisk innblikk i korets liv fra innsiden, med linjer helt tilbake til krigens dager. Hennes engasjement for fellesskap og medmenneskelighet, og hvordan deltakelse i koret var en måte å bruke dette engasjementet på, er inspirerende å lære om. Sonjas refleksjoner er viktige, ikke minst nå hvor verden oppleves urolig og utrygg.
Sonja tar imot Anna og Marianne med sprudlende gjensynsglede i sitt hjem i Bærum. Det er ikke så rart at stemningen er god, for her er det år av minner som møtes. Marianne ble dirigent mens Sonja fortsatt var aktiv korist i Oslo Damekor. Og tidligere formann Anna er jo nærmest som familie å regne. Hun er niesen til den dirigenten som ledet koret den gangen Sonja startet opp, Marit Tenfjord. Her er det referanser og kryssende bekjentskaper i alle retninger, så det er ikke noe å si på stemningen under denne samtalen.
Den gangen jeg begynte i koret, så var jeg så ung, sier Sonja. Jeg begynte først i «Oslo Blandakor», men det var ikke så moro der. Jeg og en venninne fant frem til Oslo Damekor, og fikk samtidig med oss enda flere venninner. Koret var stort, og det var flere grupperinger og mange familierelasjoner blant medlemmene. Vi ble en stor gruppe unge som var mye sammen sosialt også. Marit Tenfjord var dirigent, og årene med Marit var en utrolig fin tid. Kanskje minnes jeg disse årene som særlig gode også fordi jeg var så ung. Hun var dirigenten til koret i 36 år. Hun var fantastisk flink og en bauta.
TIDEN MED DIRIGENT MARIT TENFJORD
Da jeg begynte i koret var vi mer enn 80 stykker, som skulle øve i lokalet i Arbins gate. Vi brukte lokalene til øvelse, men vi kunne også låne dem til fester. En fantastisk tid! Og aldersblandingen var fascinerende! Det var kvinner i alle aldre. Mange av de eldre damene var livlige og morsomme å være i kor med. De var et muntrasjonsråd. Det å være i et damekor kan være forferdelig moro! Noe kunne det jo alltids være mellom så mange kvinner, men Marit hadde disiplin. Hun kunne gi et ordentlig skarpt blikk iblant. I tillegg til Marit, så hadde vi også stemmepedagoger innleid. Og Marit hadde et stort nedslagsfelt i korverdenen, så selv om vi ikke hadde mange konserter og slikt som dere har i dag, så gjorde vi flere ting. Vi sang blant annet en del med Håndverkerkoret. Og alle turene! En flott kordame, Marit! Og hun kjente så mange.
Sonja forteller at det største hun har vært med på som korist, var 100-års jubileet med både kong Olav og kronprinsparet Sonja og Harald til stede. Så må jo korets rolle ved åpningen av Oslo Konserthus i 1977 frem, så klart, med egen konsert i store sal. Utallige turer med både buss og fly var høydepunkter med veldig mye moro. Ved deltakelse i Landssangerstevnet i 1975, vant de Damekor-konkurransen, og seieren ble markert med konsert i Nidarosdomen. Men årsfestene for Oslo Damekor er uansett det Sonja gjenforteller med mest latter.
Det har vært så mange fine dager med koret. Det kan ikke beskrives, så mye moro som jeg har hatt i Oslo Damekor. Ja, det var ikke alltid det ble sang på øvelsene engang! Og festene, de var…legendariske! Årsfestene var alltid veldig festlige, og jeg var ikke hjemme før 3 om natten etter noen av dem. Da ble det drosjer fulle av korister, som kjørte kanossagang for å få alle hjem. Årsfestene var på den tiden på torsdager, som øvelsen. Endelig var det noen kloke hoder som flyttet årsfesten til fredag eller lørdag. Årsfesten hadde faste tradisjoner, med tale til dirigenten som ble holdt av formannen. Og så holdt dirigenten tale til koret. Denne var høytidelig og ble holdt tidlig, før det ble for mye alkohol, og Marits tale var alltid morsom, full av skrøner… Så var det utdeling av nåler som markerer medlemmers jubileer. Alle som fikk nål, fikk også en egen sang som var skrevet for seg. Og selvsagt sang vi. Mye sang! Det var alltid noen som underholdt. Damer kan jo underholde, det vet alle… Hvert 5. år hadde vi med mennene våre på Årsfesten, og festen ble alltid holdt i Arbins gate. Da hadde vi bar med drinker. Drinker var det i den tiden. Damedrinken sherry var det mye av.
ØVELSER I ARBINS GATE
Øvelser med Marit var terping ned til minste detalj. Grupper møttes på eget initiativ, men ikke stemmevis og organisert. Marit hadde god disiplin, for å si det sånn. På øvelsene satt hun ved pianoet. Hun sang ikke selv, men var nøye på plasseringen av koristene. Stemmene måtte utfylle hverandre. Hun var streng. Og dette var en annen tid. Noen var faktisk litt redd henne. Men fra 18:30 til 20:30 hadde vi mye vi skulle rekke, så da ble disiplinen viktig. Selv om hun var streng, så snakket hun godt med alle og var godt likt. Hun viste alle respekt. Hun hadde en autoritær stil, det kan man nok si. Da ble vi også veldig fokuserte. Dermed fikk vi nok mye gratis. Vi unge prøvde i begynnelsen å snakke litt bakerst. Vi var unge, og opptatt av at vi skulle ut etterpå, men skravlingen måtte vi slutte med.
Torsdager var alltid satt av til koret. Jeg kom ofte med stive skuldre etter slitsomme dager på kontoret, men når jeg gikk derfra, -åh! Under øvelsen forsvant «hele sekken», hver gang. Det var en veldig rar opplevelse. Man kobler helt ut. Korsang har en stor helsegevinst. Det er så lett å tenke at man sløyfer koret når man kjenner seg utslitt. Da gjelder det å komme seg ut døren. Det er mange år siden jeg forsto at sang er en vitamininnsprøytning. Og så er det jo det å få treffe damene, høre siste nytt – i det hele tatt en veldig fin hobby!
Da jeg begynte, var vi over 80 medlemmer. Og mange røkte, inne i lokalene hvor vi skulle synge! Tenk så idiotisk. Det var et tåkehav der inne i salen. Etter øvelsene måtte jeg henge ut alle klærne til lufting. Vi tenkte ikke noe mer over helseskadene ved det, men jeg fikk jo etter hvert påvist astma og allergi. Heldigvis kunne jeg fortsette i koret.
Jeg sang første sopran i 40 år, og jeg elsket det. Så gikk jeg over til andre sopran, og det var ikke lett. All ære til de som synger understemmer, det er ikke enkelt. Og litt prestisje er det jo også, å synge første sopran i Oslo Damekor. De siste årene kom jeg ned i første alt. «Ja, nå må jeg lære noe nytt!» sa jeg til meg selv da. Det var krevende, men en flott stemme å synge. Det krever at en tenker en del. Jeg måtte øve ganske mye, det var hjernetrim. Da hadde jeg god hjelp av pianoet til å øve med. Jeg vokste opp med mye sang og orgel. Sang var viktig i tidligere tider. Dette har blitt mye borte nå, og det er synd.
VARIERENDE MEDLEMSTALL OG JAKT PÅ DIRIGENTER
På 1990-tallet var vi nede i ni medlemmer. Da var vi på nippet til å gi opp. Den gang var det Heidi Karin Lundelie som dirigerte. I 1991 hadde vi et medlemsmøte. «Hva gjør vi?». Det var krise. Drivkraften var korets historie. Og historien til de av oss som var igjen, som alle hadde vært der i mange år. Nei, vi kunne ikke legge ned koret, men det var like før. Heidi hadde vel egentlig gitt oss litt opp, hun hadde ikke mer tålmodighet med koret. Hun gav seg i 1997, etter korturen som vi hadde til Bergen det året. Da begynte tiden for å bygge koret opp igjen, og for å finne en ny dirigent. Det gjaldt å ivareta og verdsette alle medlemmene for de menneskene de var, og ikke bare fokusere på det musikalske. Skal et kor fungere, så må det sosiale og det menneskelige være til stede. Ragnhild Groven Holmboe Nykmark kom inn som dirigent. Et fyrverkeri av ei dame, men hun ble i bare ett år. Så måtte vi ut å lete igjen. Det var vanskelig å finne en god dirigent, men etter hvert fikk vi Helene Haarr, en nydelig dame. Og så flink! Da skjedde det noe, og koret ble veldig glade i Helene.
Styreformenn kom og gikk. Det var mye rot i koret i disse årene, og mange konflikter. Ulik stil hos de forskjellige dirigentene, og ulike prioriteringer. Det ble utrygt, medlemmer forsvant, og dette kunne ha blitt slutten på Oslo Damekor. Det var tungt i mange år. Ulike formenn forsøkte å rydde opp, men det var styret som tok tak og skapte harmoni. Det tok tid. Og det krevdes mange samtaler før det ordnet seg. Uro og konflikter går i lengden ut over sangen også. Når man er få medlemmer i et kor, så er konflikter mer fremtredende enn i et kor med mange medlemmer. Men uansett er det en indre justis i et kor, og man skal være litt hardhudet for å være i et kor med så mange damer.
MARIANNE HUSBY BERG SOM DIRIGENT
Men så kom du, Marianne. Og sammen med det driftige styret la alt det utrivelige seg til ro. Du, Marianne, likner mye på Marit som dirigent, sier Sonja. Det var det første jeg la merke til. Vi angret aldri på at vi ansatte deg! sier Sonja videre. Valg av dirigent var alltid vanskelig, selv om ikke det var så mange å velge mellom. Da Marianne begynte i koret, pleide hun å ta frem to, tre stykker som skulle synge foran under øvelsen. Det synes Sonja var fantastisk lærerikt.
«Det er jo veldig hyggelig å høre at dere ikke angret! Jeg var en ubarmhjertig dirigent i begynnelsen», sukker Marianne, og sier at slikt har hun sluttet med. «Huff. Menneskekunnskapen har kommet med alderen. Jeg var veldig ung og gjorde mange feil som ny dirigent. Jeg hadde jo veldig liten forståelse for det sosiale i starten. Det har kommet med alderen».
Du var så levende! Karisma vil jeg kalle det, repliserer Sonja. Vi var jo spente. Vi hadde rotet mye med dirigent-bytter, noe som hadde ført til lengre perioder med handlingslammelser og stort frafall. Ved tidspunktet for Mariannes start, bestod koret av 13-14 stykker. Snart var flere på plass, blant annet en del som hadde tatt permisjon i påvente av bedre tider. Sangen er jo bare en av de tingene som må fungere i et kor. Folk må kjenne at koret vil meg vel.
Og med Marianne skulle vi synge uten noter, og det var helt nytt. Vi kunne jo det vi skulle synge under Marit også, men vi la aldri fra oss notene. Men vi kunne det jo! Fortsatt dukker plutselig gamle sanger opp i hukommelsen. Sanger og hele vers som jeg fortsatt kan og husker. Det ligger fortsatt i minnet mitt.
UNIFORMER OG ANTREKK
Uniformer har vært en kilde til evige krangler, herre min gud, at det kan være så vanskelig! Det blir et problem når alle skal bestemme. Man bør kanskje tilbake til slik det var før, hvor styret eller en nedsatt gruppe, la frem to eller tre forslag som man kunne stemme over. Da jeg startet i koret hadde vi jo disse kjolene med prinsessesnitt, med en liten jakke og lue til. De var i flyblått, en lys blå farge. Tradisjonen sa at korets farger skulle være i en nyanse av Osloblått. Denne regelen ble senere brutt, og koret tok i bruk marineblått i stede, noe som førte til mye krangel. Ingen av disse draktene er spart dessverre. De marineblå draktene var laget i et stoff som het crimplene. De krøllet aldri, og kunne rulles sammen i kofferten. Disse ble borte på 1980-tallet, og det ble bestemt at alle kunne kle seg som de ville, bare de holdt seg til marineblå. I år 2000 reiste koret til York, og da ble det en ny runde med drakt. Med èn stemme overvekt, ble det besluttet å lage drakter i vikingtradisjon, designet av en av koristene. Disse ble brukt av koret helt til Marianne Husby Berg ble korets dirigent i 2009.
Marianne skyter inn at «Kordrakter med Oslofarger, det må vi tilbake til!». Anna repliserer at «Nei, skal vi virkelig tilbake til den diskusjonen allerede nå? Vi har jo nylig landet forrige runde! Etter mye styr endte vi opp med å tillate bukser på konsert!»
Oj, nei noe sånt har jeg aldri vært med på, svarer Sonja da! Guri meg, nå skal jo alle mene noe. Men man må se stort på ting. Bukser går det også, men bukser som uniform er noe annet. Folk kan velge en del ulikt, etter hva de selv kler, så lenge stoffet sitter pent. Godt stoff er det viktigste! Men å drive med drakter, akkurat det misunner jeg dere ikke.
KORET UNDER ANNEN VERDENSKRIG
Sonjas far var en ung mann som hadde tatt et kort arbeid som sjømann rett før krigen. Da krigen begynte, måtte alle som var på sjøen, bli værende. Transport var livsnødvendig. Krigen førte til at Sonjas far og mor traff hverandre i Skottland i 1941. Sonjas mor er skotte, og de giftet seg raskt fordi faren ville være gift før han dro ut igjen. Sonja ble født i 1944, og familien flyttet fra Glasgow til Oslo i 1946. I 1963 begynte Sonja i Oslo damekor. Mange av de som var korister den gangen, hadde gått i koret under krigen. Slik har korets historie fra krigstiden også blitt en del av Sonjas fortelling.
Under krigen reiste koristene til øvelser gjennom en by som lå svart, med nedrullede blendingsgardiner foran vinduene. Øvelsene ble holdt, og koret hadde aktiviteter da også. Det var nok en rar tid, men mennesker er elastiske. Og vet vi ikke hva vi skal være redde for, så fortsetter vi med våre gjøremål som før. Det var med livet som innsats å dra på koret den gangen. Det var først i 1944, da Vika ble bombet, at øvelser ble avlyst. Det var en bombe som traff en trikk full av passasjerer rett ved Arbins gate, hvor koret hadde hatt sine øvelser siden 1936. Kanskje var folk tøffere før. Hvorfor var de ikke reddere? Det har jeg tenkt på mange ganger. Folk tenkte nok at «Det skjer ikke». De visste ikke like mye den gangen, og levde sine hverdager.
Vi skal vel kanskje ikke tenke for mye på gamledager, men det er jo arven vår. Vi må ikke ta ting for gitt. Det sies at nordmenn er for naive. Kanskje har vi ikke lært av historien. Man skulle ikke tro at vi skulle oppleve det Europa opplever i dag. Kan dette virkelig skje i vår tid? Vi må vokte oss, i dag også. Alle som skiller seg ut blir angrepet. Vi har levd i sus og dus lenge nå. Vi må være klar over at det kan ta slutt.
I korsammenheng betyr det at alle medlemmer må sees. Reglene må være klare, og innenfor de rammene er vi bare mennesker. Og det er veldig viktig i foreningslivet å forstå betydningen av at man trenger mange ulike talenter og egenskaper. Noen har en flott stemme. Andre har et bedre gehør. Noen er flinke til å samle inn penger. Ingen melder seg inn i et kor, består opptaksprøven, for deretter å ikke duge. Etter opptak i koret, må alle medlemmene ivaretas. Det må legges til rette. Å gå i kor er en skole, hvor koristene trener. Det er det viktig å huske.
I dag er Sonja fortsatt en svært aktiv dame i sitt nærmiljø, både som korist i Rykkinn seniorkor, i pensjonistforeningen, og som bestemor. Hun holder seg aktiv og engasjert, og har fortsatt et brennende engasjement for andre mennesker. Vi takker Sonja for årene i Oslo Damekor, og for at hun har delt sine minner og erfaringer med oss.
Marianne Husby Berg sammen med Sonja Jean Romsaas. Foto ved Anna Buverud
Oslo Damekors navn og opprinnelseKristiania Arbeidersamfunns Kvindesangforening ble opprettet 3. desember 1870, på initiativ fra fattigforstander Johnson. I 1924 skiftet koret navn til Kristiania Damekor av 1870, etter å ha løsrevet seg fra Kristiania Arbeidersamfunn i 1922. I 1925 endret koret navnet igjen, til dagens Oslo Damekor, stiftet i 1870. Korets dirigenter:Hoff 1870-1873Christian Teilman 1873-1875I.G. Conradi 1875-1893Jens Berntsen (operasanger) 1893-1899Alfred Russ,M. Opaker 1919-1949Wilhelm Schwarzott 1948-1952Marit Tenfjord, 1952-1988Heidi Karin Lundelie, 1988-1997Ragnhild Groven Holmboe Nykmark1997Helene Haarr 1998-2009Marianne Huseby Berg 2009 (nåværende dirigent)Lokalitet for øvelser Fra opprettelsen øvde koret i Logen en gang per uke, hvor også herrene i Kristiania Arbeidersamfunns sangforening holdt sine øvelser. Etter løsrivelsen i 1922, flyttet koret sine øvelser til Vaterland skole. Fra 1936 har koret hatt sine øvelser i Arbins gate.
Etter en lang og kjedelig vinter på Zoom skulle vi endelig få synge sammen igjen.
5. mai meldte vårt hardtarbeidende styre, og med dårlig skjult begeistring: «nå kan vi øve sammen igjen»! Utendørs – i grupper av ti og ti – og med godt med avstand. Jippi!
Dermed ble det fysiske øvelser – det ble planlagt og arrangert. Vi fikk dedikerte plasser merket opp med kritt, i riktig avstand for hver sirkel, og med høy grad av intern selvjustis hvis noen skulle komme i skade for å skli ut av tilmålt plass.
Det var snart 17 mai, og vi var også i år invitert til å synge i forbindelse med den årlige kransenedleggelsen ved krigsseilermonumentet på Bygdøy. Nå skulle vi til og med få anledning til å øve sammen to til tre ganger først. For en luksus! For en nyvunnen frihet. Det føltes for godt til å være sant. Og det var det på sett og vis også.
Vi møttes i parken ved Vålerenga kirke dagen derpå, torsdag 6 mai, ved studentparlamentet på Blindern lørdag 8. mai i strålende sol. Vi sang to-stemt og flerstemt på våre opptegnede plasser. Vi pugget tekster og analyserte hvilken «herre det var som stille hadde lempet så vi vant vår rett? For var det helt sikkert at det var sjølveste skaperen, eller fantes det andre høye herrer som kunne hatt en finger med i spillet den gangen? Vi sang «JA vi elsker og Norge i rødt, hvitt og blått» – til intet øye var tørt. Solen skinte, studentene klappet. Dirigenten smilte fra øre til øre og sa: «dette blir en fin 17 mai».
Og alt lå jo til rette for det. Hadde det bare ikke vært for at det, atter en gang, kom nye retningslinjer to dager senere.
I tråd med at temperaturen sank i kjent takt med nedtellingen til 17. mai, hadde kulturdepartementet fått kalde føtter, og 11. mai kom beskjeden om at Oslo kommune skulle ha egne retningslinjer direkte fra kulturdepartementet. Vi fikk lov til å stille med maks 7 korister i tillegg til dirigenten. En liten strek i regninga der altså.
Tradisjonelt har Oslo Damekor alltid sunget på 17. mai, ett eller annet sted, og de siste årene med ydmykhet og glede under kransenedleggelsen ved krigsseilermonumentet ved Maritimt Museum på Bygdøy. Det er alltid helt spesielt å starte 17. maidagen med sang og flagg.
Heldigvis hadde vi brukt våre to felles, fysiske sangøvelser godt og dirigenten hadde en godt forberedt gruppe å velge fra. Kun sju korister… Klart vi klarer det!
17. mai 2021 kommer med tidenes dårligste vær. Sju korister, én stand in og én dirigent møtes klokken 09:00, og prøver å synge seg varme – og ikke minst holde seg varme – i de lusne sju gradene morgenen hadde å by på. Takk og lov for bunaden. Duskregnet legger seg som små krystaller pent utenpå kappen og volder ikke egentlig så stor skade. Men klokken er bare 09:00. Vi skal synge klokken 10:00!
Klokken 09:30 – Oppmøte ved monumentet. Ikke store oppmøtet er det vel lov å si, bortsett fra oss sju, pluss stand in’n og dirigenten. Det har jo ikke vært lov å skryte om noe som helst i forkant, og graden av hemmeligholdelse om hva som skjer hvor har vært tatt seriøst.
En lydmann og en kameramann smiler og nikker takk for sist. Det var jo ett år siden.
Så kom to kransenedleggere fra Maritimt museum. Så kom en representant fra 17. mai komiteen og så kom viseadmiral og sjef for forsvarsstaben.
Klokken er blitt 10 og det hele skal starte. Idet representanten fra 17 mai komiteen ønsker velkommen, og introduserer Viseadmiralen, åpner himmelen seg og introduserer høljeregn.
Hun taler ferdig, og hilser monumentet. Vinden øker med regnet. Der vi står er det ikke mulig å høre et ord. Kranser legges ned. Regnet dundrer mot plastkledde mikrofoner og etterlater seg en interessant tromming. Som spredt regn mot stramt telttak. Litt melankolsk der et lite øyeblikk med raske tilbakeblikk på barndommens campingturer, men det varer ikke lenge. (Heldigvis)
Vi forstår raskt at dette ikke nødvendigvis er et «komp» som kommer til å hjelpe vårt lille kor.
Det lukter en blanding av vått gress og fuktig ull fra ni bunader.
Det er snart vår tur… tror vi . Vi hører jo ingenting, men dirigenten som står inne i en busk på andre siden av monumentet ser ut til å ha løftet armene. Bak oss har Oslo seilerforening kommet godt i gang med sin kortesje fra Frognerkilen og utover i fjorden. Color Magic som har ligget i dokk hele året, og lengre til, vil være med et stykke på veien og tuter høyt av glede tre lange ganger akkurat i det vi får tonen til Brudemarsj fra Valsøyfjord 😊 Og som den dronningen hun er der hun ligger og deiser rolig i bølgene, brettes Freddy Mercury og Queen sin klassiske «It`s a kind og magic» ut i all sin genialitet over alle hennes høyttalere og tåkelurer. Endelig får hun lov til å bruse litt med propellen og være med i en felles hyllest. Det er 17. mai. La alle basuner blåse!
Så vi kjemper om oppmerksomheten gjennom hele Brudemarsjen. Mot selveste Queen og den jevne takten av tunge vanndråper mot plast på mikrofon.
Men rett skal være rett. Når «Norge i rødt, hvitt og blått» kommer er det ingen som tenker på det lenger. Jeg vet ikke om Color Magic fortsatt spiller eller ikke – For vi har pugget teksten, vi kan den utenat! Vi vet at flagget er som et regnbuens tegn UNDER skyen, og at det igjen glitrer OVER byen i det røde og hvite og blå.
Ja vi elsker. Det gjør vi jo, tross alt vær og vind. Vi kjenner jo dette landet, og vi kjenner sangen vår. Den kan vi! Og vi husker å ikke puste eller, jeg tror vi glemmer å puste fordi vi er så drillet på at det er bare lov etter avtale med sidekoristen.. Og, når var det min tur igjen?
Det er vakkert og godt selv om regnet pisker i ansiktet, og fingre og tær er istapper. Sminken renner som våt maling, og håret har ikke lenger krøller. Heldige er noen få som har hodeplagg til bunaden. Dirigenten dirigerer med store bevegelser under løvtreet sitt. Det skal flyte over alle punktumene. Hun fjern-dirigerer og har definitivt over tre meters avstand. Det gjør det hele veldig koronavennlig og vi kan være åtte korister i full samklang.
Så var det hele over. Og alt er glemt. Regnet, de følte minusgradene, brølene fra Color Line og plaskene og feedbacken fra våte mikrofoner.
Vi er glade og fornøyde. Kalde, ja. Våte, veldig. Men ingenting er nytt under skyen.
Du er vårt, du er vårt gamle Norge. Vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått. Og litt grått. Det er 17. mai. Det er sånn det skal være 😊.
…heter det så fint i sangen som vi skal synge på jubileumskonserten vår. Når den en gang i postcoronatid lar seg gjennomføre. Det vet vi at den gjør, og det gleder vi oss til!
Diktet ”til Kvinden”, er skrevet av Henrik Ibsen i 1859. I den tiden var slike lovord om kvinnen en heller sjelden kost. Dette diktet ble til bare 11 år før Oslo damekor, eller Christiania Arbeidersamfunds Kvinnesangforening som det ble kalt den gangen, ble grunnlagt.
Det skulle gå hele 14 år før kvinner fikk lov til å studere ved universitetene i Norge.
I 1882 het det i en uttalelse fra det medisinske fakultet at kvinner ikke, med visse unntak, egnet seg til å studere medisin.
”Regelen er vel den, at kvinder, der komme ind paa disse aandslivets felter, der ligesom af naturen ikke ere anviste dem, taber deres kvindelighet, at deres intelligens udvikles paa bekostning af deres gemytsliv, saa at man ofte faar det indtryk, at der ved kvinder af denne art er noget abnormt, der ikke tillader nogen tvivl om, at kvinden her er udenfor sit naturlige felt».
Derimot, hevdet fakultetet, hadde kvinnen de egenskaper «… der gjør henne særlig skikket til den egentlige sygepleie, som er et felt, hvortil hun af naturen ligefrem er henvist”.
Det het også at kvinner verken hadde nervestystem eller helbredelse til omfattende studier og åndsarbeide. Kvinner manglet nemlig ro og likevekt i tankene, og likeså fasthet i karakter og vilje. Så konklusjonen her var at kvinner fra naturen av, ikke var skikket til å være leger.
Det er i grunnen ganske bra å tenke på at det i dag er nærmere 65 prosent av legestudentene i Norge, kvinner. Så da vet vi det!
Og fra grunnleggelsesåret til Oslo Damekor, skulle det gå nesten femti år før kvinnene i Norge fikk stemmerett. Det fantes riktignok et unntak. Enker kunne stemme i kommunale valg, i kraft av å være husholdsoverhodet, som det het.
Og i 1894 fikk kvinnene lov til å bli med å stemme over den nye brennevinsloven.
”Naar Drikken faar Indgang i Hjemmene, naar Manden, Faderen, Sønnen, Broderen henfalder til Drik, hvem er det da, det først og verst gaar ud over? Mon ikke netop Hustruen, Moderen, Datteren, Søsteren, med et Ord: Kvinden i Hjemmet”?
Men så var det slutt, helt fram til 1913, eller egentlig til 1919, først da fikk alle kvinner, inkludert de som var på fattigkassa, stemmerett i Norge.
Men hva med 1870, det året da Oslo damekor ble opprettet? Et lite søk på norske Wikipedia, avdekker noe som virker litt snodig.
Av 16 kjente og mindre kjente personer som ble født dette året, er det kun en kvinne som er nevnt. Og blant kongelige fødsler som Christian den tiende av Danmark/Norge, polarforskeren Nicolai Hansen, komponisten Franz Lehar og selveste Lenin, ble det også født ei dame som het Agnes Ozman. Hva hun var kjent som; jo hun var den første i verden til å tale i tunger.
Hva som ikke er nevnt, er at samme år ble Elise Sem født. Hun skulle bli landets første kvinnelige advokat, og Europas første kvinnelige høyesterettsadvokat.
Nå skal det sies at Wikipedia kanskje ikke er det mest etterrettelige organ som finnes, men likevel, kanskje tidene ikke har forandret seg så mye som vi liker å tro?
Men tilbake til 1870 og damekoret vårt. Det hadde ikke alltid vært selvsagt at kvinnene skulle få synge. Tidligere hadde vi kastratsangere. Det var den tidens lyse stemmer, i mangel av at kvinner fikk innta denne arenaen.
Da ble løsningen å kastrere unge gutter før de kom i stemmeskiftet. Denne brutale tradisjonen holdt seg fra 1500 da det ble forbudt for kvinner å tale og ynge i romersk-katolske kirker. Kastratsangerne beholdt sine lyse stemmer, og fikk en rar, metallisk lyd, det var omtrent som å høre Pavarotti på helium.
Det var mange om ofret både genitalier og familieliv på kunstens alter. For de som ble berømte, var det kanskje av og til verdt forsakelsen. De fikk nemlig stjernestatus, og ble gjenstand for en nærmest hysterisk offentlig beundring. Og kanskje nettopp fordi stemmen var menneskeskapt, og ikke gitt av Gud. For slik var tidene da.
Det var 16- og 1700-tallet som var kastratsangernes glanstid. Utover 1800-tallet døde tradisjonen langsomt ut. Den siste rollen for en mannlig sopran, ble skrevet i 1824.
Men noen ble tilbake. Alessandro Moreschi var verdens siste kastratsanger. Han levde helt fram til 1922, og da han trakk sitt siste sukk i april i 1922, markerte det slutten på en musikalsk æra som aldri kom tilbake. Og godt var det.
Så tilbake til Damekoret og stiftelsesåret 1870. Det var det året som kastrering av unge gutter ble forbudt. Det var nok ingen sammenheng her, men på et vis er ringen litt sluttet. Og så må vi bøye oss i støvet og takke våre formødre som gikk foran og var pionerer i si tid, enten det gjaldt sang, stemmerett eller utdanning, og alt det andre! Og de ryddet veien for de neste generasjoner.
De som har spilt i korps kjenner nok til en marsj som heter ”Guttene kommer”. Den blir regnet som verdens eldste marsj skrevet for korps, men den kom først i 1901, altså over 30 år etter at Norges første damekor ble stiftet! Så kanskje skulle det ha vært en sang som heter jentene kommer også?
For nå er vi her, uansett, og vi har vært her i over 150 år, og her vil vi fortsatt bli! Hurra for oss!
Den jevne summingen fra Mosseveien forteller meg at påsken er over. De velkjente by-lyden er tilbake. Den stille uken er over for denne gang.
Påsken er min favoritthøytid. Den er sånn passe lenge etter jul, og den har passe mange fridager. Og så er det så stille i byen.
Katten i Oslo.. Foto: Linda Bredal.
Men påsken byr også på kontraster og variasjon: “Det volder litt rabalder”. Historien om påsken spenner fra død til oppstandelse, fra lidelse til glede. For oss litt mer sekulære – fra vinter til vår, fra hagl til hestehov, gåsunger og nypusset sykkel.
Og folk flest er på hytta.
Selvfølgelig – påsken er sikkert fin på hytta, gule påskeegg i laftet hyttevegg.
Naboene fra Grefsen og Grünerløkka i jevn og synkron dobbeldans oppover Sollifjell. Nøttebrune og med hvite smil.
Men deiligst er det i Oslo.. I Oslo er det stille. Gatene er tørre og naturen er grønn. Både Gjøk og Sisik, Trost og Stær er kommet tilbake.
På Katten er det mørkt om natten, men definitivt mindre enn atten… grader i vannet. Og befriende fritt for isbadere som jo nesten alle er blitt i løpet av det første kvartalet av år to i koronaens tidsregning.
For det er ikke is på vannet. Det er ikke snø her heller. Ikke så langt øyet kan se.
Og stillheten … Hvis jeg lukker øynene og lytter hører jeg ingenting. Eller, ingenting er kanskje ikke helt riktig.. Jeg hørte en fisk som vaket. Det sa plask og ga ringer i vannet. Og jeg kan høre måkene. Men måkene hører vi jo alltid uansett. Både her på Katten og inne i byen.
Men det er lissom greit akkurat nå i påsken. For lyden av måker blir til “lyden av stillhet” når den kobles med de svake krusningene av friske bølger som slår inn mot svabergene her nede på Katten.
Det er egentlig bare fraværet av lyden av snekke som avslører at det ikke helt er sommer ennå. Alle snekkene og deres like ligger nå på paradeplass i hagen eller i havna, klare for omfattende våronn og «trutning». For båtfolket har travle tider i påsken. De har lagt skia på hylla. Etter vinterferien. Og snart er de på vannet. Snekkene altså.
Og lyden av vår forvandles til lyden av sommer.
Men enn så lenge er det stille.
Det stilner allerede fredag før palmesøndag. Klokken 16. For hyttefolket skal ikke sørover. Dermed kan køene langs Mosseveien ta påskeferie klokken 15. Da har de siste påskebilene kommet seg ut av Opera- og Vålerengatunellen og står i stille kø nordover.
Den første lyden av påske er bilene som forlater byen.
De som ikke har kommet seg vekk pr. palmefredag, de skal ingen steder. Og skal de det så er det til fots. I spaserskoene som akkurat er ryddet opp igjen fra boden. Lyden av småstein, sand og grus som knaser under sålen rekker vi bare så vidt å nyte før feiebilene er i gang over hele byen mandag, tirsdag og onsdag før skjærtorsdag. Et sikkert vårtegn. Det er ikke mulig å parkere noe sted i byen disse dagene. De som skal langt, for eksempel ned til Karl Johan, de har tatt fram sykkelen.
Fremdeles stille nede på Katten. Bortsett fra to høye Tuuuuut – Tuuuut! fra Color Line som har forflyttet seg nesten helt bort til Nesoddtangen for å trimme kjølen litt og for å teste hornet, før den stille sklir tilbake til den faste plassen sin i Frognerkilen. Så ikke helt stille da, men så stille som det kan bli i en storby.
Men for oss som bor her er det akkurat sånn stillheten høres ut. Som påske.
Den jevne summingen fra Mosseveien forteller meg at livet er tilbake til det normale. Vel, normal? Likevel den jevne og etter hvert nesten meditative summingen fra Mosseveien er konstant. Og normal. Kanskje er den til og med litt kraftigere nå som matpakka blir kjørt til jobben. Fra her hvor jeg sitter på den harde spisestuestolen (som aldri var tiltenkt rollen som kontorstol) høres det i hvert fall ikke ut som lyden av hjemmekontor der nedenfor. Tett trafikk. Nå inn til byen. Men den jevne summingen er en lyd jeg er blitt vant til. Det er lyden av byen.
Lykken skulle ha det til at akkurat i dag kom regjeringen på banen med gjenåpningsplanen. I fire trinn går vi altså mot lysere tider for hjerte og sinn. La oss håpe på fire kvantesprang! La det gå fort nå til gjenåpning og felles-sang! Jeg velger meg april, fordi den evner eier. Fordi den krefter velter.
I den blir somren til!
Foto: Linda Bredal.
Oslo damekor – Nordens eldste damekor stiftet i 1870
