Oslo damekor inviterer deg til å starte julen sammen med oss.
Vi er et kor med lange tradisjoner. Vi har eksistert i Oslo i over 150 år og julekonsertene er en av våre faste tradisjoner. I år synger vi en blanding av tradisjonelle julesanger og nyere komposisjoner. Oslo damekor består av omkring 50 korister, spredt i alder, interesser og tro. Sammen synger vi for fred, for glede og for håp, denne førjulskvelden i Vålerenga kirke, 7. desember klokken 19:00.
I en tid hvor jordens himler blinker, ikke av stjerner og engler, men av raketter og ammunisjon, skal vi synge om fred. I en tid da barn dør, uten håp og mening, erklærer vi barnet for hellig. Vi skal synge om det smilende barnet, og vi skal synge om det praktfulle Jerusalem.
Vi skal også i år synge, at jorden er deilig. For jorden er deilig, også i år. Vi vil minne hverandre på at andre tider skal komme, og at slekt skal følge slekters gang.
Del håp, glede og fellesskap med oss denne kvelden. I tillegg til sanger om fred og tro, synger vi selvsagt noen lykkelige julesanger uten det minste streif av alvor. Vi deler ren glede og god stemning, akkurat slik vi ønsker at julen skal være.
I år synger vi i Vålerenga kirke, sammen med:
Dirigent, Marianne Husby Berg Pianist, Joachim Knoph Fiolin, Madeleine Ossum Fiolin, Lotte Hellstrøm Hestad Bratsj, Olav Løvland Cello, Kamilla Kvarstein
«No rest for the wicked» … men så ble det jul i år igjen, likevel …
Dette har vært et særdeles langt år. Faktisk lengere enn de fleste. Men det er nok fordi vi startet dette året allerede i 2019. Da ble det annonsert at Oslo Rådhus ville være vertskap for Oslo Damekors 150-års jubileumskonsert 3. juni 2022. Et potent og spennende repertoar ble bestemt, og vi satt i gang med å øve. Vi øvde og vi øvde – slik forløp hele 2019, 2020, 2021 og halve 2022.
For derimellom kom korona.
Det ble en fantastisk etterlengtet og vellykket konsert som gikk av stabelen 3.juni 2022. Vi kunne notene utenat. Vi kunne alle sangene og kjente alle utfordringene. Baklengs også vi, hvis det blir krevet. Det gikk så bra – ja, over all forventning. Men det har vi skrevet masse om på denne siden tidligere dette året.
Med 150 årsjubileet bak oss, som et godt minne, var det tid for å skrive nye historier. Vårt kor kunne endelig se fram mot nye toner og nye takter. Og nye takter ble det så definitivt.
Etter 150-års konserten reiste koret rett på ferie – til Hellas. På Tinos var vi nesten helt alene, og fikk tid til å velte oss i egen fortreffelighet. Skåle og gratulere hverandre med hvor heldige vi er som synger i akkurat dette koret, og som har fått være sammen gjennom det siste årets musikalske opptur.
Men vi dro ikke hit bare for å hvile i våre, for anledningen, flagrende hvite gresk gudinne-inspirerte korkjoler. Nei. Her skulle synges så klart! Vi holder oss med et lite vennskapskor på Tinos og de hadde invitert til greske toner over to lokale konserter. De greske tonene var så visst ikke helt gresk for oss skulle det vise seg, selv om noen av de lokale suggererende middelhavske skalaene ikke satt like naturlig for oss, som de mer gammalnorske «krullane», som det visstnok heter på nordmørsk.
Klar for båten over til den greske øya Tinos
Lunsj i fisklandsby
Fantastisk middag på Tinos
Vårt greske vennekor
Lokalkjente korister fra Oslo Damekor, som la alt til rette for oss
Hellas, altså…
Etter Hellas hadde alle en kjapp halvtimes sommerferie med stemmebåndene i stabilt sideleie, før de og vi var i gang igjen i august. Og da, skulle det raskt vise seg, var det om å gjøre å ha brukt den halvtimen godt. For nå bar det rett tilbake til virkeligheten. Kun raske tre måneder igjen til den tradisjonelle julekonserten i Bygdøy kirke, og med kliss nytt repertoar. Det ble en noe brutal overgang for damene, som jo de tre siste årene hadde kost seg med finpussing og refleksjoner over det samme temaet. Men det var selvfølgelig mest gøy. Nye noter, nye toner – så definitivt nye takter. Igjen. Denne gangen representert ved vår norske komponist Joachim Knoph og hans nyskrevne «HOPE».
Koret starter rett på med lærerike seminardager 10. og 11. september på Litteraturhuset i Oslo. Med dirigent og gjestedirigent som tar oss gjennom «A New Ceremony of Carols”, med tydelige konnotasjoner til velkjente Benjamin Britten og hans fantastiske «A Ceremony of Carrols». Et verk vårt kor er godt kjent med fra tidligere tider, og mer enn en gang.
Slike seminarhelger er en eksklusiv ekstrabonus heldige korsangere blir påspandert i en ellers litt kjedelig høstuke. Her får vi anledning til å møtes ekstra og gjøre et dypdykk rett inn i alt det nye, slik at det setter seg litt i porene. Med en gang. Vi får øve på å fokusere, på å lytte, og på å lære, uten andre forstyrrelser i det sangtette rommet. Telefonen er av. «Så deilig analogt», som en av koristene sa det. Og det gir resultater. Innøvelse gjør mester. Og det er bra, for vi har masse på agendaen før julen skal ringes inn.
Julekonsert i Bygdøy kirke
29. september var vi invitert til sangoppdrag sammen med Karl Johans-koret i anledning deres 175-års jubileum i Gamle Logen. Det ble en minneverdig fest for de gamle damene (og de gamle herrene). 1. oktober: Vi kaster oss rundt og stiller på trendy sangoppdrag i anledning 10 årsjubileum for Kaffegrossisten. Her er vi en del av hipster-festen. Mingler, og ingen av gjestene vet at vi hvert øyeblikk skal bryte ut i samiske suggererende rytmer fra hver vår plass i lokalet. Trangt. Kjempegøy! 2. oktober: Vi toner det hele bittelitt ned fra dagen før, og er med på å hedre den avtroppende sognepresten i Bygdøy menighet ved hennes avskjedsgudstjeneste. 6. november: Vi er som vanlig med under allehelgensgudstjenesten i Bygdøy Kirke. 26. november: Vi avholder vår årlige julekonsert. I år som så mange år før, i Bygdøy kirke. Vi har med oss harpist og solist og framfører Joachim Knophs «HOPE – A New Ceremony of Carols». 1. desember: Vanlig korøvelse med fokus på en litt uvanlig mengde med oppdrag etter at vi egentlig har avsluttet sesongen. 2. desember: Oppdrag julebord på Roklubben på Bygdøy med innøving av ny sang i forkant. 3. desember: Årsfest. Vi feirer vår stiftelsesdag, som i år falt nettopp på den faktiske stiftelsesdagen, 3. desember. Siste deltaker var hjemme kl. 10 dagen derpå. Det er godt gjort av en 152 år gammel dame på høye heler. 8. desember: Juleturne; Hovseterhjemmet og Fagerborghjemmet. «Vi synger ryggsekk-repertoar» og sprer glede» står det i oppdragsbeskrivelsen. Det passer bra, for det er akkurat det det står i statuttene, paragraf 1:”.. at samle damer med interesse for sang, for saa at vække trang til god underholdning, bistaa ved fester for syke og gamle saalangt foreningen formaar, samt gjensidig forstaaelse og hygge blant damerne»
Årsfest med tema “Crazy Christmas”
Og det var akkurat det det ble. «Hygge blant damene». I hvert fall etter hvert som hele koret kom på plass, i løpet av konserten. Det første snøfallet kom samtidig med oppstart på Hovseterhjemmet. Vi var 10 damer når vi startet på Hovseter, og 35 når vi var ferdige etter konserten nummer to, på Fagerborghjemmet. «Vi synger utendørs hvis været tillater det» stod det i oppdragsbeskrivelsen. Været tillot ikke det.
Vårt fine og gamle kor. Den eldste damen av dem alle. Vi finner alltid en løsning. Vi får det alltid til. Vi har hundrevis av år med erfaring.
Det er så masse som er så fint med å synge i kor. Det er et privilegium å få lov til å stå sammen med jenter som man har sunget med gjennom hele dette året og kanskje det forrige. Noen av oss har sunget sammen i over 20 år.
Tenk å få lov til å presentere, i et kirkerom eller i en rådhussal, det vi har lært og det vi har fått til sammen. På fritiden. Gjennom hele dette året. På tvers av stemmer, toneleier og klang. På tvers av alder, jobb, fritid, og interesser. Unntatt denne ene vi alle har felles – det å få lov til å synge sammen.
Takk for i år damer. Takk for innsatsen, takk for alle timene. Fortsatt god jul og godt nytt år. Jeg gleder meg til å finne ut av hva 2023 har på agendaen for oss.
“At musikk skaper glede er gammelt nytt. Studier viser også at musikk gir bedre livskvalitet. Blant annet ved å synge høyt for deg selv i dusjen, i bilen, i din egen stue eller hvor det måtte passe, vil du stimulere produksjon av hormoner som gir deg mer lykkefølelse!”
Kort oppsummering av en stor begivenhet og noen ord om da tiden sto stille.
De fleste i verden har fått med seg at Oslo Damekor har fylt 150 år. De aller fleste har også fått med seg at jubileumskonserten ble utsatt i ett og et halvt år på grunn av pandemi. Men så skjedde det endelig: 3. juni 2022 holdt Oslo Damekor sin jubileumskonsert i Oslo Rådhus – nøyaktig ett og et halvt år etter 150-årsdagen.
575 gratisbilletter var hentet ut før konserten, og vi var ganske så spente på hvordan dette skulle gå. Heldigvis hadde vi hatt god tid til å øve! Og da mener jeg ikke bare halvannet år som nevnt ovenfor. Marianne dirigent maste og gnålte nemlig så lenge på Oslo Rådhus at vi fikk tildelt to ganger fire timer øvetid i Rådhushallen. Det var nok lurt, for da vi kom inn i hallen for første gang, ble vi ganske satt ut de fleste av oss. Hallen er diger. Hele det store koret vårt var liksom bare en bitteliten klynge bortved veggen. Stemmene våre var bittesmå og forsvant oppover mot taket høyt, høyt over oss.
Oppvarming under en tidligere øvelse i Rådhuset. Foto: Matilde Solsvik.
Småprat i pausen. Foto: Matilde Solsvik.
Men dirigenten visste råd. Hun lokket og skjøv oss ut i det: «Ikke vær redde, kast dere ut i det; det dere gir, gir rommet tilbake». Som vanlig smittet Mariannes begeistring, energi og overbevisning. Vi stilte opp og sang, og sang igjen, og stilte opp igjen. På et tidspunkt ble vi sendt til andre siden av den svære hallen, tre av gangen, for å observere koret. «Hva ser dere»? Ulla sa: «Jeg ble stolt. Vi er en helhet – ikke enkeltkorister. Vi er et instrument som dirigenten kan spille på». De siste ukene før konserten jobbet vi mye med helhet og formidling, det kunne vi se og høre nå.
3. juni klokken 13.00 stilte vi i Rådhuset for aller siste runde med forberedelser (og eneste øvelse med mikrofoner), og nå følte vi oss faktisk ganske som hjemme i det svære rommet!
«Spar på kreftene», sa dirigenten. «Nå handler det om lydprøver og Åse Kleveland». «Kan jeg få mer lys på manuset? Er dette virkelig 22 punkt?» sa Åse. «Ja, går det ikke, så får jeg bruke brillene». Kor og strykere og flygel, solist og lydteknikker – det klinger utrolig i det store rommet. Klokken 16 er prøvetiden over og vi går opp i skifterommet vårt. Jeg tror vi gleder oss alle sammen.
I formannskapssalen, klar for å skifte til bunad. Foto: Ingunn Gjørva.
Publikum begynner å komme! Foto: Ingunn Gjørva.
Den siste finpussen. Foto: Ingunn Gjørva.
Halvnakne damer i formannskapssalen. En matbit, kanskje? Vi kaver oss inn i bunadene. Søljer, strømper, kornål, sko. Drikke litt vann. Varme opp stemmen. Dirigenten har lovet en pep-talk klokken 16.50, men hun uteblir! Hva skjer? Vi må jo stille opp i riktig rekkefølge, men hvor og hvordan? Jeg kjenner et øyeblikks panikk og lukker øynene. Når jeg åpner dem et sekund senere, står alle, meg selv inkludert, på en sirlig rekke fra utgangsdøren og innover. Marianne dirigent ankommer kl. 17.01, og vi skrider frem på galleriet; rolig, verdig, skulle trodd vi aldri hadde gjort annet…
Konserten er i gang! Vi fordeler oss rundt galleriet, Marianne på trappeavsatsen under oss løfter armene, og vi synger Bruremarsj av Joachim Knoph. Her gjelder det å stirre på dirigenten. Klangene jager rundt i det store rommet, og alt blir forskjøvet. Dirigentens taktslag er eneste faste holdepunkt i verden. Så er stykket slutt, klangene legger seg og applausen stiger opp til oss. Greide vi det? Vi går smilende tilbake og ned den lange trappen, stadig like rolig og pent og smilende. Ja, det er sant! Det er bare å se på filmsnuttene fra anledningen om du tviler. Strykerne spiller Brudemarsj fra Sønderho, musikken egger og driver – perfekt for vår nedstigning. Ingen skal kjede seg mens vi går ned trappen!
Bruremarsj fra galleriet. Foto: Matilde Solsvik.
Damekorets marsj 1. Foto: Matilde Solsvik.
Damekorets marsj 2. Foto: Matilde Solsvik.
Så står vi på podiet. Varaordføreren taler, Åse Kleveland taler, men det er musikken alt dreier seg om. Klangene stiger som en søyle rundt meg og fyller hele det store rommet. Og det er nå tiden stopper opp og står stille for meg. Hvor lenge varte konserten? De sa én time – jeg aner ikke. Den hadde ikke en utstrekning i tid, den var bare nå. Vi sang. Venners Vise, Cradle Hymn, Til deg, du hei og bleike myr med bukkeblad.… Sangene kom av seg selv (ja, vi hadde jo øvd mye). Innimellom sang jeg feil, og visst hørte jeg en s på feil sted en gang, og det peip borti andresopranen der de skulle vært heelt stille i takt 40 i Ord over grind, men det var ikke viktig, for klangen løftet og fylte rommet og tiden sto stille mens vi sang. På Hovedøen, Stille, Month after Month.…
Varaordfører Abdullah Alsabeehg ønsket velkommen. Foto: Matilde Solsvik.
Vi hadde med oss fantastiske musikere. Foto: Matilde Solsvik.
Høytidsstemte korister. Foto: Matilde Solsvik.
Åse Kleveland presenterte engasjert sangene og korets historie, og bandt det hele sammen. Foto: Matilde Solsvik.
Og så var det over. Applaus, utmarsj, fotografering og endelig tid til venner og familie i salen.
Man kan ikke anmelde sin egen konsert, aller minst når man har stått midt i et kor. Men jeg vil trekke frem to stykker som var særlig viktige for koret: Først, urfremføring (endelig!) av Ola Gjeilos Month after Month (til tekst av Emily Bronte) et bestillingsverk til Oslo Damekor. Og så: Til Kvinden med Ibsens tekst. Her fikk vi være med å applaudere vår egen komponist, Anne Aukrust, vår egen solist (samt styreleder før, under og etter pandemien), Anna Buverud. Og dessuten Marianne med ektemann som sto for arrangementet. Hat-trick, rett og slett: Tre mål i løpet av én sang! Og så kan vi med hånden på hjerte si at responsen etter konserten har vært overveldende positiv fra absolutt alle hold!! Jeg synes at denne kommentaren fra en venninne oppsummerer fint: «Ja, hele koret sto og skinte på langande lei!».
Anna Buverud synger solo under Til Kvinden. Foto: Matilde Solsvik.
Etter konserten var det mottagelse. Styreleder holdt tale og takket oss alle sammen og især dirigenten – «korets hjerte». For sånn er det: Midt i den store klangen som skapes av strykere og klaver og Oslo Damekor og lydtekniker og litt Åse Kleveland, midt i den store klangen som kanskje får tiden til å stå stille en liten stund, står dirigenten og holder orden på det hele.
Takk til alle som var publikum. Takk til alle som bidro. Og en særlig takk til dirigenten som dro oss med hele veien til denne konserten.
– Dette var jo vår oppvekst, vår familie, sier Frøydis Gustavsen. Vi møtes i Botanisk Hage på Kristi Himmelfartsdag. Hun har tatt kontakt via Facebook, og da vi forsto hvilket skattkammer av korhistorie hun satt inne med, skyndte vi oss å ta kontakt. Det er rart med det: Med felles plattform i Oslo Damekor er det som om vi har kjent hverandre lenge, fra det øyeblikket vi finner hverandre.
Frøydis’ første møte med Oslo Damekor, ca, 1941. Foto: Privat
– Jeg var bare spedbarnet første gang jeg ble introdusert for koret, forteller hun. Damene – morens venninner i koret – var «tanter», både for henne og søsknene. Mange av disse var gift med sangere i «Oslo Sangforening av 1864», Damekorets broderforening.
Christiania Arbeidersamfunds sangforening ble startet kort tid etter at Samfundet var etablert, i håp om å skaffe flere medlemmer til den gode sak. Frimurerne, studentene, håndverkerne og handelsstanden hadde jo allerede kor på plass, og korsang hadde fått en voldsom popularitet over hele Norge. Det var kanskje landets første organiserte fritidstilbud?
I motsetning til de eldre mannskorene, hadde jo Arbeidersamfundet også et kvinnelig rekrutteringspotensiale. Ettersom Samfundet begynte å få kvinnelige medlemmer på slutten av 1860-tallet, vokste ideen frem hos Andreas Johnson – lærer på den nybygde Grønland skole, og senere fattigforstander – og sangforeningens dirigent, Erik Hoff: Hva om også arbeiderkvinner fikk et kor?
Christiania Arbeidersamfunds Kvinnesangforening ble dermed opprettet for «at samle damer med interesse for sang, for saa at vække trang til god underholdning, bistaa ved fester for syke og gamle saalangt foreningen formaar, samt gjensidig forstaaelse og hygge blant damerne.», og det meldte seg raskt 100 sangerinner. Helt smertefritt gikk det ikke – etter få år så man det som nødvendig å sikre at søkere til koret hadde vitner på akseptabel vandel. Kanskje var dette sett på som ekstra nødvendig fordi båndene til den mannlige sangforeningen var så sterke: I minst femti år var de fleste større opptredener i fellesskap mellom de to korene, og de hadde gjerne samme dirigent. I en tid der folkeopplysningsidealene sto sterkt og fritidstilbudet var svart begrenset, ble dette en upolitisk arena der menn og kvinner kunne møtes fritt. Og dermed er vi tilbake til Frøydis og hennes families historie i koret.
Oslo Damekor ved 60-årsjubileet i 1930. Nyvalgt formann Regina Olafsen sitter i midten, flankert av dirigent M. Opaker og visedirigent Wolfgang Olafsen, Regine Olafsens sønn. Foto: Privat
De nære båndene mellom de to korene førte til nye familiebånd over flere generasjoner. Frøydis’ mormor og grandtante, mor og tante, sang alle i damekoret gjennom hele livet. Morfaren og faren sang i mannskoret, og onkelen dirigerte i perioder begge kor. Mormoren, Regina Olafsen, var damekorets ubestridte formann i flere tiår. Frøydis forteller:
– Min mormor var jo liksom «sånn». Hun var en ledertype, og flink! Hun har vært mitt forbilde, på så mange måter.
Lederposisjoner var ikke lett tilgjengelige for kvinner på 1930-tallet, men i koret var det mulig å utfolde seg. Og Regina sørget for at Oslo Damekor hadde en plass i offentligheten, fikk avisoppslag, var med på radiosendinger, og fortsatte med det veldedige oppdraget som lå til grunn for korets opprettelse.
I slutten av oktober 1936 hadde både dame- og mannskoret flyttet inn i Oslo Maskinistforenings lokaler i Arbins gate 1. Mannskoret øvde på onsdager, og damekoret på torsdager. Da 2. verdenskrig begynte, ble koret et viktig samlingssted for medlemmene – og dessuten en sted der man kunne gjøre en innsats: Maskinistforeningen hadde medlemmer på skip over hele verden, og damekoret sang til inntekt for deres familier. Damekoret slapp dessuten inn i fengsler for å synge for fanger – noe formannen nok var særlig opptatt av, siden en av hennes sønner satt på Grini før han ble sendt videre til tyske fangeleirer. (Han kom heldigvis tilbake!)
Da krigen var over, sto damekoret på slottsplassen for å ønske kongefamilien velkommen hjem. Som takk aksepterte kronprinsessen invitasjonen til korets 75-årsjubileum høsten samme år. I siste liten måtte hun melde avbud på grunn av sykdom, og kronprinsen og hennes adjutant stilte i hennes sted.
Regina Olafsen, stående bak Kronprins Olav, holder tale for kronprinsessen i Universitetets Aula på korets 75-årsjubileum. Foto: Privat
Talen til æresgjesten var for lengst innøvd, og gode råd kunne vært dyre, men Regina visste råd: Regina fremførte kronprinsessens tale som planlagt, og ba kronprinsen overbringe den til sin hustru. Så sang koret «Sangermotto», skrevet av dirigenten M. Opaker (man hadde ikke fornavn, på den tiden) til jubileet, som feirer sangens evne til å gi oss styrke i hverdagen så vel som i mer krevende tider.
Else Bryde-Erichsen forsøkte å melde seg inn denne høsten, 1945, men det var simpelthen umulig! Selv mente hun at det nok var ganske kaotiske tilstander og lite orden på sakene denne fredshøsten – at euforien over å kunne feire jubileet i fredstid nok gjorde at koret var seg selv nok disse månedene. For oss som har planlagt jubileumskonsert gjennom pandemi, er det nok vel så sannsynlig at koret rett og slett ikke ønsket seg nye sangere på toppen av alt annet en slik feiring krever… Vi kommer tilbake til Else, men først skal vi avlutte Frøydis’ historie i koret.
For selvfølgelig begynte også Frøydis og hennes søster i Oslo Damekor! De ble ikke like mange år som sine formødre – livet tok andre veier – men da koret feiret 90 år i 1960, var de fortsatt korets unge maskoter.
Fra 90-årsjubileet i Universitetets aula. Frøydis er nr. 6 fra høyre, første rad. Foto: Privat
Frøydis hadde fått sydd seg ny, hvit kjole for anledningen, og de hadde arbeidet hard med å få de lange strofene og intrikate harmoniene i Johan Kvandals «Stille» – jubileets bestillingsverk – til å sitte.
Ser du damen i midten, i den mørke kjolen? Marit Tennfjord ble Oslo Damekors dirigent i 1950, og det var hun i 36 år. Fru Tennfjord var velutdannet, streng og dyktig, og kunne skremme de lyseste tonene ut av deg ved å sende et skarpt blikk. (Det har jeg selv erfart ofte nok, for hun var min grandtante.) Else Bryde-Erichsen, som måtte vente til januar 1946 før hun fikk meldt seg inn i koret, ble etterhvert korets styreleder fra 1974 til 1986. Da stemmen ikke lenger holdt, fortsatte hun som passivt medlem helt til det siste – og da hun døde, i oktober 2016, ringte barna hennes til oss første torsdagen etter. De visste jo at koret ville være samlet da, i Arbins gate, som vi alltid er på torsdager fra 18.30 til 21.00. Selvfølgelig sang vi «Stille» i begravelsen hennes, slik vi gjorde det for Erna, Trines mamma, og for så mange andre tidligere medlemmer siden 1960.
For selv om Frøydis’ historie er unik, har fellesskapet i Oslo Damekor ikke endret seg så mye. Kleskoden på konsert er kanskje sort, heller enn hvit. Vi har feiret vårt første interne ekteskap. Men Sonja, som meldte seg inn høsten 1963, er fortsatt en av oss. Kari og Elisabeth og Tanja og Anne Gro og Linda kan også regne medlemskapet sitt tilbake til et annet årtusen (!). Vi har sunget oss gjennom en pandemi og inn i en ny krig i Europa, og kan feire 150 år halvannet år på etterskudd, med flere medlemmer enn vi har hatt på mange tiår.
Til den feiringen kommer Frøydis, så vel som slektninger av både M. Opaker og Johan Kvandal, som representanter for den historien koret forvalter. Og selvfølgelig skal vi synge både «Stille» og Sangermotto»!
Sammen med fantastiske Åse Kleveland, og et stjernelag av musikere, vil vi feire med storslått konsert hvor repertoaret er hentet fra korets lange og tradisjonsrike historie. I tillegg har vi tatt med nye komposisjoner fra det rike norske damekor-repertoaret. Vi synger musikk av Kvandal, Opaker, Holm Foosnæs, Solem, Arnesen. To gjeve urfremføringer står også på programmet; Ola Gjeilo har skrevet jubileumsverk over “Month after month” av Emily Bronte for anledningen. I tillegg har korets egen Anne Aukrust komponert over Henrik Ibsens dikt “Til Kvinden”.
Hjertelig velkommen!
Oslo Rådhus klar for fest! . Foto: Ingunn Gjørva
Oslo damekor – Nordens eldste damekor stiftet i 1870
