150 års jubileum, 17. mai, Bruremarsj, Bygdøy, Damekor, Dirigent: Marianne Husby Berg, Forfatter: Linda Bredal, Kor, korona, Krigsseilermonumentet, ODK

Norge i rødt, hvitt og grått…

1 kommentar

Eller – Ikke akkurat «tyve grader pluss»

Etter en lang og kjedelig vinter på Zoom skulle vi endelig få synge sammen igjen.

5. mai meldte vårt hardtarbeidende styre, og med dårlig skjult begeistring: «nå kan vi øve sammen igjen»! Utendørs – i grupper av ti og ti – og med godt med avstand. Jippi!

Dermed ble det fysiske øvelser – det ble planlagt og arrangert. Vi fikk dedikerte plasser merket opp med kritt, i riktig avstand for hver sirkel, og med høy grad av intern selvjustis hvis noen skulle komme i skade for å skli ut av tilmålt plass. 

Det var snart 17 mai, og vi var også i år invitert til å synge i forbindelse med den årlige kransenedleggelsen ved krigsseilermonumentet på Bygdøy. Nå skulle vi til og med få anledning til å øve sammen to til tre ganger først. For en luksus! For en nyvunnen frihet.  Det føltes for godt til å være sant. Og det var det på sett og vis også.

Vi møttes i parken ved Vålerenga kirke dagen derpå, torsdag 6 mai, ved studentparlamentet på Blindern lørdag 8. mai i strålende sol. Vi sang to-stemt og flerstemt på våre opptegnede plasser. Vi pugget tekster og analyserte hvilken «herre det var som stille hadde lempet så vi vant vår rett? For var det helt sikkert at det var sjølveste skaperen, eller fantes det andre høye herrer som kunne hatt en finger med i spillet den gangen? Vi sang «JA vi elsker og Norge i rødt, hvitt og blått» – til intet øye var tørt. Solen skinte, studentene klappet. Dirigenten smilte fra øre til øre og sa: «dette blir en fin 17 mai».

Og alt lå jo til rette for det. Hadde det bare ikke vært for at det, atter en gang, kom nye retningslinjer to dager senere.

I tråd med at temperaturen sank i kjent takt med nedtellingen til 17. mai, hadde kulturdepartementet fått kalde føtter, og 11. mai kom beskjeden om at Oslo kommune skulle ha egne retningslinjer direkte fra kulturdepartementet. Vi fikk lov til å stille med maks 7 korister i tillegg til dirigenten. En liten strek i regninga der altså.

Tradisjonelt har Oslo Damekor alltid sunget på 17. mai, ett eller annet sted, og de siste årene med ydmykhet og glede under kransenedleggelsen ved krigsseilermonumentet ved Maritimt Museum på Bygdøy. Det er alltid helt spesielt å starte 17. maidagen med sang og flagg.

Heldigvis hadde vi brukt våre to felles, fysiske sangøvelser godt og dirigenten hadde en godt forberedt gruppe å velge fra. Kun sju korister… Klart vi klarer det!

17. mai 2021 kommer med tidenes dårligste vær. Sju korister, én stand in og én dirigent møtes klokken 09:00, og prøver å synge seg varme – og ikke minst holde seg varme – i de lusne sju gradene morgenen hadde å by på. Takk og lov for bunaden. Duskregnet legger seg som små krystaller pent utenpå kappen og volder ikke egentlig så stor skade. Men klokken er bare 09:00. Vi skal synge klokken 10:00!

Klokken 09:30 – Oppmøte ved monumentet. Ikke store oppmøtet er det vel lov å si, bortsett fra oss sju, pluss stand in’n og dirigenten. Det har jo ikke vært lov å skryte om noe som helst i forkant, og graden av hemmeligholdelse om hva som skjer hvor har vært tatt seriøst.

En lydmann og en kameramann smiler og nikker takk for sist. Det var jo ett år siden.

Så kom to kransenedleggere fra Maritimt museum. Så kom en representant fra 17. mai komiteen og så kom viseadmiral og sjef for forsvarsstaben.

Klokken er blitt 10 og det hele skal starte. Idet representanten fra 17 mai komiteen ønsker velkommen, og introduserer Viseadmiralen, åpner himmelen seg og introduserer høljeregn.

Hun taler ferdig, og hilser monumentet. Vinden øker med regnet. Der vi står er det ikke mulig å høre et ord.  Kranser legges ned. Regnet dundrer mot plastkledde mikrofoner og etterlater seg en interessant tromming. Som spredt regn mot stramt telttak. Litt melankolsk der et lite øyeblikk med raske tilbakeblikk på barndommens campingturer, men det varer ikke lenge. (Heldigvis)

Vi forstår raskt at dette ikke nødvendigvis er et «komp» som kommer til å hjelpe vårt lille kor.

Det lukter en blanding av vått gress og fuktig ull fra ni bunader.

Det er snart vår tur… tror vi . Vi hører jo ingenting, men dirigenten som står inne i en busk på andre siden av monumentet ser ut til å ha løftet armene. Bak oss har Oslo seilerforening kommet godt i gang med sin kortesje fra Frognerkilen og utover i fjorden. Color Magic som har ligget i dokk hele året, og lengre til, vil være med et stykke på veien og tuter høyt av glede tre lange ganger akkurat i det vi får tonen til Brudemarsj fra Valsøyfjord 😊 Og som den dronningen hun er der hun ligger og deiser rolig i bølgene, brettes Freddy Mercury og Queen sin klassiske «It`s a kind og magic» ut i all sin genialitet over alle hennes høyttalere og tåkelurer. Endelig får hun lov til å bruse litt med propellen og være med i en felles hyllest. Det er 17. mai. La alle basuner blåse!

Så vi kjemper om oppmerksomheten gjennom hele Brudemarsjen. Mot selveste Queen og den jevne takten av tunge vanndråper mot plast på mikrofon.

Men rett skal være rett. Når «Norge i rødt, hvitt og blått» kommer er det ingen som tenker på det lenger. Jeg vet ikke om Color Magic fortsatt spiller eller ikke – For vi har pugget teksten, vi kan den utenat! Vi vet at flagget er som et regnbuens tegn UNDER skyen, og at det igjen glitrer OVER byen i det røde og hvite og blå.

Ja vi elsker. Det gjør vi jo, tross alt vær og vind. Vi kjenner jo dette landet, og vi kjenner sangen vår. Den kan vi! Og vi husker å ikke puste eller, jeg tror vi glemmer å puste fordi vi er så drillet på at det er bare lov etter avtale med sidekoristen.. Og, når var det min tur igjen?

Det er vakkert og godt selv om regnet pisker i ansiktet, og fingre og tær er istapper. Sminken renner som våt maling, og håret har ikke lenger krøller.  Heldige er noen få som har hodeplagg til bunaden. Dirigenten dirigerer med store bevegelser under løvtreet sitt. Det skal flyte over alle punktumene.  Hun fjern-dirigerer og har definitivt over tre meters avstand. Det gjør det hele veldig koronavennlig og vi kan være åtte korister i full samklang.

Så var det hele over. Og alt er glemt. Regnet, de følte minusgradene, brølene fra Color Line og plaskene og feedbacken fra våte mikrofoner.

Vi er glade og fornøyde. Kalde, ja. Våte, veldig.  Men ingenting er nytt under skyen.

Du er vårt, du er vårt gamle Norge. Vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått. Og litt grått. Det er 17. mai. Det er sånn det skal være 😊.

Skrevet av Linda Bredal. Foto: Linda Bredal.

1.mai, 150 års jubileum, Arbinsgate, Damekor, Forfatter: Anne Aukrust, Konsert, Kor, korona, ODK, Oslodamekor

Priset være kvinden

1 kommentar

…heter det så fint i sangen som vi skal synge på jubileumskonserten vår. Når den en gang i postcoronatid lar seg gjennomføre. Det vet vi at den gjør, og det gleder vi oss til!

Diktet ”til Kvinden”, er skrevet av Henrik Ibsen i 1859. I den tiden var slike lovord om kvinnen en heller sjelden kost.  Dette diktet ble til bare 11 år før Oslo damekor, eller Christiania  Arbeidersamfunds Kvinnesangforening som det ble kalt den gangen, ble grunnlagt.

Det skulle gå hele 14 år før kvinner fikk lov til å studere ved universitetene i Norge.

I 1882 het det i en uttalelse fra det medisinske fakultet at kvinner ikke, med visse unntak, egnet seg til å studere medisin. 

”Regelen er vel den, at kvinder, der komme ind paa disse aandslivets felter, der ligesom af naturen ikke ere anviste dem, taber deres kvindelighet, at deres intelligens udvikles paa bekostning af deres gemytsliv, saa at man ofte faar det indtryk, at der ved kvinder af denne art er noget abnormt, der ikke tillader nogen tvivl om, at kvinden her er udenfor sit naturlige felt».

Derimot, hevdet fakultetet, hadde kvinnen de egenskaper «… der gjør henne særlig skikket til den egentlige sygepleie, som er et felt, hvortil hun af naturen ligefrem er henvist”.

Det het også at kvinner verken hadde nervestystem eller helbredelse til omfattende studier og åndsarbeide. Kvinner manglet nemlig ro og likevekt i tankene, og likeså fasthet i karakter og vilje. Så konklusjonen her var at kvinner fra naturen av, ikke var skikket til å være leger.

Det er i grunnen ganske bra å tenke på at det i dag er nærmere 65 prosent av legestudentene i Norge, kvinner. Så da vet vi det! 

Og fra grunnleggelsesåret til Oslo Damekor, skulle det gå nesten femti år før kvinnene i Norge fikk stemmerett.  Det fantes riktignok et unntak. Enker kunne stemme i kommunale valg, i kraft av å være husholdsoverhodet, som det het.

Og i 1894 fikk kvinnene lov til å bli med å stemme over den nye brennevinsloven.

”Naar Drikken faar Indgang i Hjemmene, naar Manden, Faderen, Sønnen, Broderen henfalder til Drik, hvem er det da, det først og verst gaar ud over? Mon ikke netop Hustruen, Moderen, Datteren, Søsteren, med et Ord: Kvinden i Hjemmet”?

Men så var det slutt, helt fram til 1913, eller egentlig til 1919, først da fikk alle kvinner, inkludert de som var på fattigkassa, stemmerett i Norge.

Men hva med 1870, det året da Oslo damekor ble opprettet? Et lite søk på norske Wikipedia, avdekker noe som virker litt snodig.

Av 16 kjente og mindre kjente personer som ble født dette året, er det kun en kvinne som er nevnt. Og blant kongelige fødsler som Christian den tiende av Danmark/Norge, polarforskeren Nicolai Hansen, komponisten Franz Lehar og selveste Lenin, ble det også født ei dame som het Agnes Ozman. Hva hun var kjent som; jo hun var den første i verden til å tale i tunger.

Hva som ikke er nevnt, er at samme år ble Elise Sem født. Hun skulle bli landets første kvinnelige advokat, og Europas første kvinnelige høyesterettsadvokat.  

Nå skal det sies at Wikipedia kanskje ikke er det mest etterrettelige organ som finnes, men likevel, kanskje tidene ikke har forandret seg så mye som vi liker å tro?

Men tilbake til 1870 og damekoret vårt.  Det hadde ikke alltid vært selvsagt at kvinnene skulle få synge. Tidligere hadde vi kastratsangere. Det var den tidens lyse stemmer, i mangel av at kvinner fikk innta denne arenaen.

Da ble løsningen å kastrere unge gutter før de kom i stemmeskiftet.  Denne brutale tradisjonen holdt seg fra 1500 da det ble forbudt for kvinner å tale og ynge i romersk-katolske kirker. Kastratsangerne beholdt sine lyse stemmer, og fikk en rar, metallisk lyd, det var omtrent som å høre Pavarotti på helium.

Det var mange om ofret både genitalier og familieliv på kunstens alter.  For de som ble berømte, var det kanskje av og til verdt forsakelsen.  De fikk nemlig stjernestatus, og ble gjenstand for en nærmest hysterisk offentlig beundring. Og kanskje nettopp fordi stemmen var menneskeskapt, og ikke gitt av Gud. For slik var tidene da.

Det var 16- og 1700-tallet som var kastratsangernes glanstid. Utover 1800-tallet døde tradisjonen langsomt ut. Den siste rollen for en mannlig sopran, ble skrevet i 1824.

Men noen ble tilbake. Alessandro Moreschi var verdens siste kastratsanger. Han levde helt fram til 1922, og da han trakk sitt siste sukk i april i 1922, markerte det slutten på en musikalsk æra som aldri kom tilbake. Og godt var det. 

Og slik hørtes han ut, Alessandro Moreschi: https://www.youtube.com/watch?v=KLjvfqnD0ws

Så tilbake til Damekoret og stiftelsesåret 1870.  Det var det året som kastrering av unge gutter ble forbudt. Det var nok ingen sammenheng her, men på et vis er ringen litt sluttet. Og så må vi bøye oss i støvet og takke våre formødre som gikk foran og var pionerer i si tid, enten det gjaldt sang, stemmerett eller utdanning, og alt det andre! Og de ryddet veien for de neste generasjoner.

De som har spilt i korps kjenner nok til en marsj som heter ”Guttene kommer”. Den blir regnet som verdens eldste marsj skrevet for korps, men den kom først i 1901, altså over 30 år etter at Norges første damekor ble stiftet! Så kanskje skulle det ha vært en sang som heter jentene kommer også?

For nå er vi her, uansett, og vi har vært her i over 150 år, og her vil vi fortsatt bli! Hurra for oss!

Skrevet av Anne Aukrust

Damekor, Forfatter: Linda Bredal, Kor, korona, Nordens eldste damekor, ODK, Påske

The sound of Silence – en påskebetraktning.

Den jevne summingen fra Mosseveien forteller meg at påsken er over. De velkjente by-lyden er tilbake. Den stille uken er over for denne gang. 

Påsken er min favoritthøytid. Den er sånn passe lenge etter jul, og den har passe mange fridager.  Og så er det så stille i byen.

Katten i Oslo.. Foto: Linda Bredal.

Men påsken byr også på  kontraster og variasjon:  “Det volder litt rabalder”.  Historien om påsken spenner fra død til oppstandelse, fra lidelse til glede. For oss litt mer sekulære – fra vinter til vår, fra hagl til hestehov, gåsunger og nypusset sykkel.

Og folk flest er på hytta.

Selvfølgelig – påsken er sikkert fin på hytta, gule påskeegg i laftet hyttevegg.

Naboene fra Grefsen og Grünerløkka i jevn og synkron dobbeldans oppover Sollifjell. Nøttebrune og med hvite smil.

Men deiligst er det i Oslo.. I Oslo er det stille. Gatene er tørre og naturen er grønn. Både Gjøk og Sisik, Trost og Stær er kommet tilbake.

På Katten er det mørkt om natten, men definitivt mindre enn atten… grader i vannet.   Og befriende fritt for isbadere som jo nesten alle er blitt i løpet av det første kvartalet av år to i koronaens tidsregning.

For det er ikke is på vannet. Det er ikke snø her heller. Ikke så langt øyet kan se.

Og stillheten … Hvis jeg lukker øynene og lytter hører jeg ingenting.   Eller, ingenting er kanskje ikke helt riktig.. Jeg hørte en fisk som vaket. Det sa plask og ga ringer i vannet.  Og jeg kan høre måkene. Men måkene hører vi jo alltid uansett. Både her på Katten og inne i byen. 

 Men det er lissom greit akkurat nå i påsken. For lyden av måker blir til “lyden av stillhet” når den kobles med de svake krusningene av friske bølger som slår inn mot svabergene her nede på Katten.

Det er egentlig bare fraværet av lyden av snekke som avslører at det ikke helt er sommer ennå. Alle snekkene og deres like ligger nå på paradeplass i hagen eller i havna, klare for omfattende våronn og «trutning».  For båtfolket har travle tider i påsken. De har lagt skia på hylla. Etter vinterferien.   Og snart er de på vannet. Snekkene altså. 

Og lyden av vår forvandles til lyden av sommer.

Men enn så lenge er det stille.

Det stilner allerede fredag før palmesøndag. Klokken 16. For hyttefolket skal ikke sørover.  Dermed kan køene langs Mosseveien ta påskeferie klokken 15. Da har de siste påskebilene kommet seg ut av Opera- og Vålerengatunellen og står i stille kø nordover.

Den første lyden av påske er bilene som forlater byen.                                     

De som ikke har kommet seg vekk pr. palmefredag, de skal ingen steder. Og skal de det så er det til fots. I spaserskoene som akkurat er ryddet opp igjen fra boden.                                                                                                          Lyden av småstein, sand og grus som knaser under sålen rekker vi bare så vidt å nyte før feiebilene er i gang over hele byen mandag, tirsdag og onsdag før skjærtorsdag.  Et sikkert vårtegn.  Det er ikke mulig å parkere noe sted i byen disse dagene.  De som skal langt, for eksempel ned til Karl Johan, de har tatt fram sykkelen.

Fremdeles stille nede på Katten. Bortsett fra to høye Tuuuuut – Tuuuut! fra Color Line som har forflyttet seg nesten helt bort til Nesoddtangen for å trimme kjølen litt og for å teste hornet, før den stille sklir tilbake til den faste plassen sin i Frognerkilen. Så ikke helt stille da, men så stille som det kan bli i en storby.

Men for oss som bor her er det akkurat sånn stillheten høres ut.              Som påske.

Den jevne summingen fra Mosseveien forteller meg at livet er tilbake til det normale.  Vel, normal?  Likevel den jevne og etter hvert nesten meditative summingen fra Mosseveien er konstant. Og normal. Kanskje er den til og med litt kraftigere nå som matpakka blir kjørt til jobben. Fra her hvor jeg sitter på den harde spisestuestolen (som aldri var tiltenkt rollen som kontorstol) høres det i hvert fall ikke ut som lyden av hjemmekontor der nedenfor. Tett trafikk.  Nå inn til byen.  Men den jevne summingen er en lyd jeg er blitt vant til.  Det er lyden av byen.

Lykken skulle ha det til at akkurat i dag kom regjeringen på banen med  gjenåpningsplanen.   I fire trinn går vi altså mot lysere tider for hjerte og sinn.   La oss håpe på fire kvantesprang!   La det gå fort nå til gjenåpning og felles-sang!  Jeg velger meg april, fordi den evner eier.  Fordi den krefter velter.

I den blir somren til!

Foto: Linda Bredal.
150 års jubileum, Damekor, Dirigent: Marianne Husby Berg, Forfatter: Elizabeth Nielsen, Konsert, Kor, korona, Nordens eldste damekor, ODK

NOK

2 kommentarer

Det er nok nå. Det er virkelig mer enn nok. Det er så veldig nok at jeg ikke kan få sagt det en gang.
Vi vil ikke være et Zoom-kor. Vi vil ikke sees i små firkanter; noen med kaffekoppen, noen har tatt seg en snartur til Antarktis, noen er bare svarte firkanter med «Gros iphone» i små, hvite bokstaver nederst. Er det noen måte å treffes på liksom?
Vi vil høre hverandre. Ikke høflig, en og en, opp med hånden, blink-blink, oj nå er det visst min tur. Vi vil skravle i munnen på hverandre. Vi vil ha kaffepause og snakke om ikke noe spesielt, mens vi spiser hjemmebakt kake som noen kanskje har tatt med på øvelse. Og så, når pausen er over, vil vi høre dirigenten si strengt: «Hva er det som har skjedd? Nå må dere lytte til hverandre.» Vi vil synge sammen. Og så, kanskje en klem før vi drar hver til vårt. Ikke fordi det har pleid å være så mye klemming på øvelsene, men vi går jo med underskudd.

Ja, det er virkelig mer enn nok nå. Men, selvfølgelig: Vi er voksne, fornuftige damer. Vi tar ansvar og vi gjør det beste ut av situasjonen. Dirigenten er kreativ og energisk. Styret jobber i høygir og krisemodus med kort- og langsiktig planlegging. Og vi andre, vi stiller opp. Selvfølgelig gjør vi det. Vi er utholdende damer. Vi gir oss ikke bare på grunn av et år med pandemi. Vi tar med kaffekoppen, og kanskje reiser vi til Bahamas denne gangen til en forandring, og vi sier «hei» og vinker og smiler. Og når øvelsen begynner, skrur vi av lyden og synger for oss selv, mens vi prøver å høre hva dirigenten hamrer fram på keyboard og lydfiler.

Vi gjør det beste ut av det, for eksempel med ting som egner seg å gjøre alene hjemme: Vi har hatt to øvelser om stemme- og pusteteknikk med «Stemmespesialisten». Vi har lange oppvarminger av både kropp og stemme. Vi har hatt lytteøvelse, korøl, medlemsundersøkelse og medlemsmøte. Vi planlegger jubileumskonsert – igjen, flyttet fra 3. desember til 4. juni.

Så, om du lurer på hvordan det går med Oslo Damekor, så vil vi si: Det går bra. Vi skal ha jubileumskonsert 4. juni. Vi holder ut og finner løsninger og synger så godt vi kan.

Men vi er lei av pandemi og Zoom-kor. Virkelig lei.

150 års jubileum, Damekor, Forfatter: Anna Buverud, Konsert, korona, Nordens eldste damekor, ODK, Sykehjemsang, Ukategorisert

Oslo Damekor er 150 år

Det er vanskelig å forestille seg hvor revolusjonerende det må ha vært, da man 3. desember 1870 opprettet Norges første kor for kvinner. Visst kunne kvinner synge – men det burde i anstendighetens navn skje i hjemmet eller i lukkede selskap. De som sto på scenen, havnet raskt i samme kategori som skuespillerinner og kvinnelige kafégjester. I 1870 hadde kvinner hadde hverken adgang til utdannelse eller fritt yrkesvalg, og giftet de seg, ble de umyndiggjort. Det fantes ikke ennå ikke politiske partier i Norge, men stadig flere og sterkere stemmer tok til orde for at kvinner skulle høres og få plass. Likevel, dette første damekoret var ikke bare for kvinner, men for arbeiderkvinner: Syersker, tilskjærersker, gullpolerersker og eskearbeidersker fikk et organisert tilbud om å forlate mann og barn en kveld i uken for å pleie en hobby!

Ikke en mine avslører at disse kvinnene bedriver en fritidssyssel som skaper trang til underholdning. (Foto: Løkke, tidlig 1900-tall)

Det var neppe tilfeldig at dette første damekoret – opprinnelig kalt Christiania Arbeidersamfunds Kvindesangforening – ble opprettet av nettopp Christiania Arbeidersamfund. Samfundet var både radikalt og på søken etter harmoni mellom klassene, i troen på at dannelse og folkeopplysning var oppskriften på et godt samfunn. Korets ambisjoner var fra begynnelsen av både politiske og kulturelle – det finnes rapporter om konserter der damene stilte i folkedrakter så tidlig som 1889. For sikkerhets skyld formulerte man imidlertid en formålsparagraf som understreket at dette var en høyst respektabel affære. Koret skulle «samle damer med interesse for sang, for saa at vække trang til god underholdning, bistaa ved fester for syke og gamle saalangt foreningen formaar, samt gjensidig forstaaelse og hygge blant damerne.»

Korøvelse og jubileum i koronaåret 2020, bidrar til gjensidig forståelse og hygge. (Foto: Dagny Albrigtsen)

I dag, på selveste 150-årsdagen, ser vi både fremover og tilbake. Historien om hvordan Christiania Arbeidersamfunds Kvindesangforening ble til dagens Oslo Damekor sparer vi til en anledning nærmere jubileumkonserten. Den skulle vi egentlig arrangert i Rådhushallen i dag, der veggene passende nok er dekorert med den samme fortellingen. Vi gleder oss veldig til å feire sammen med alle dere – og dessuten ordføreren, Åse Kleveland, Joachim Knoph, Emilie Heldal Lidsheim og de andre dyktige musikerne vi har med oss fredag 4. juni 2021. Men akkurat nå gleder vi oss aller mest til å trekke på oss folkedraktene våre og synge for gamle og syke, slik vi har gjort i halvannet århundre. I dag synger vi julen inn utenfor noen av Oslos sykehjem, sammen med vår sangersøster Åse Kleveland og med uvurderlig bistand fra Fellesglede ressurspartner. Mer meningsfylt kan ikke vårt jubileum bli, når det måtte komme i et år fylt av avstand og ensomhet. Som det ble skrevet til 75-årsjubileet fredshøsten 1945: Sangen gir oss mot og styrke!

Oslo damekor – Nordens eldste damekor stiftet i 1870